Debut i jakt

Det som er så nervepirrende med unghund er at alt man begir seg ut på blir en debut. Så dette har vært og er høsten for debuter, både for Etsy og meg. Jeg har trent en del jakt med Snap (skulle bare mangle, det er helt vesentlig for avlen), men ikke stilt no særlig prøver. Han har gått noen workingtester, ellers har jeg lite erfaring med prøvesituasjon innen jakt.

Retrieverklubben Oslo arrangerer jaktcup hvert år, som er fordelt over flere dager. I sommer/høst har vi hatt fem poster, fordelt utover. Etsy har stilt i den laveste klassen og gjort mye fint. Utrolig gøy å se utviklingen utover. Vi startet trått i juni med at hun slemt med å løfte opp 500g dummyen og tullet en del med avlevering. Etter det har hun utviklet seg i bratt kurve og gjort så mye fint! Hun er en så pålitelig og stabil hund. Og det er et så fantastisk arrangement for å få prøvd seg frem i prøvesituasjon.

Post 1: 10 poeng
Post 2: 20 poeng
Post 3: 15 poeng
Post 4: 19 poeng og dommers favoritt
Post 5: 19 poeng
Sammenlagt 2.plass i klassen på jaktcupen 2020.

Debut på workingtest
Første helgen i september stilte vi opp klare for debut på workingtest på mesterskapshelgen/unghundmesterskapet. Litt med tanken om at det går som det går, samtidig som jeg kjente at jeg har veldig troa på Etsy. Så ble det spennende å se hvordan modus hun evt utviklet etter flere poster og mange skudd.

Denne debuten ga meg tårer i øyene. Hun var så stabil, hadde fem poster med perfekte markeringer, også skortet det på foten og avlevering på en post.

Post 1: Fot i terreng + markering. Litt ujevnt i foten, så får fire poeng trekk der. Nydelig markering og avlevering.
Post 2: Markering med to skudd. Helt perfekt.
Post 3: Fot + markering. Skjedde samme i foten som på post 1. Perfekt markering. 12 poeng pga foten.
Post 4: markering i veldig vått terreng. Etsy holdt helt rett linje ut, så selvom hun kunne løpt på land tok hun to svømmetak og ikke brøt linja. På innkomsten glapp hun dummyen. Jeg så det var veldig tungt for henne i innkomsten med litt dårlig grep og tungt terreng, så istedenfor å fløyte på henne så skulle jeg brukt stemme og muntret henne opp, da er jeg helt sikker på at hun hadde satt opp giret rett inn. Man lærer av sine feil som fører og!
Post 5: Perfekt markering. Kom et brak bak henne på innkomst så hun så seg bakover, så jeg fløyta innkalling en gang for å være sikker.

Etsy holt en fin ro og stabilitet gjennom alle postene. Jeg var ikke i tvil om hvor jeg hadde henne ett sekund. Så er det bare denne foten vi må trene mer på. Jeg har trent veldig mye jaktfot med begge hundene samtidig, og ikke så mye med Etsy alene. Så hun er usikker på hva hun skal når ikke Snap går der. Ikke redd for at vi ikke får på plass den foten for å si det sånn.
Gjennom 5 poster markerer hun helt perfekt på alle. Så spontant man får det.

Debut på BK-prøve
Lørdag 24.oktober debuterte vi også på BK-prøve! Det ble debut for både meg og Etsy. Har vært skytter på en BK-prøve en gang og fikk gå den som trening med Snap etterpå, så jeg har sett en prøve. Startet ikke med Etsy nå med håp om høy premiering, men startet for å få treningen og situasjonen. Planen var å ta det 100% som trening og gjøre en investering for fremtiden om det skjedde feil o.l.

Av ulike årsaker ble det litt lite stimuli på Etsy uken før prøven, så hun hadde veldig mye energi. Kanskje ikke beste oppladningen til en jaktprøve, men sånn skjer noen ganger og det må de takle det og.

Prøven var bygd opp med først litt fot, en landmarkering, to vannmarkeringer, fot til feltet, kjørte litt felt, en markering til på vann og så sende på feltet igjen.

Etsy markerer fint, men avleveringene er preget av at hun er litt høy. Hun har feltet i nesa, så trekker mye mot det på avleveringene. Og glipper dummyen på en markering.
Går en grei fot bort til feltet og feltet går som det suser. Henter 4 fint i feltet før vi snur oss og har en vannmarkering som er fin med en fin avlevering. Sender på feltet igjen hvor hun henter 3.
Etsy løper i høy fart i feltet, men går aldri over så det er noe jeg liker godt. Hun blir ikke bare løpende, det går ekstremt fort men nesa er 100% på jobb. Fløytet henne inn på en del av avleveringene i feltet, fordi hun er ikke helt stødig der. Hun har trent ganske lite felt, og som sagt så er det avleveringene det skorter litt på når intensiteten hennes blir høy.

Men for å skryte så er hun SÅ stødig å gå med. Aldri redd for at hun skal knalle eller lignende. Hun viser veldig mange fine egenskaper og enorm arbeids- og samarbeidsvilje. Om vi skal ha det mye gøy sammen er det ingen tvil om.
Avleveringene må på plass. Disse er fine om vi trener jakt jevnlig, men når det blir litt lite jakttrening så er de de første som rakner. Det ble lite trening etter WTen i september frem til BK-prøven, og det syntes på avleveringene.

Prøvedebuten endte med en superfin 2.premie som jeg er så fryktelig stolt av. Lille Etsy på 16mnd har gjort sin debut som var så fin. Og ikke minst min debut også, jeg kunne nok uten tvil ha ført hund bedre men i forhold til nervene så gjorde jeg en grei jobb. Nå vet jeg mye hva vi må trene på videre for å forhåpentligvis hanke inn 1.premien.

Etsy er en liten rakett som gir meg så mye glede. Veien videre med henne tror jeg skal bli skikkelig kul, og så enormt mye hun skal lære meg.

Neseprøve

Neseprøven med Etsy har vært og er et lite prosjekt, som har løsnet enormt de siste dagene! Hun tok søk på stativ veldig fort, da hadde hun lite å forholde seg til og at hun slang litt rundt med armer og bein samtidig gikk fint. Å få søket fra stativet til bakken har vært et prosjekt. Det valget med å skru på nesa og søke må hunden ta selv, og det har vært litt vanskelig. Lære inn neseprøven når hunden ligger veldig høyt er ikke å gjøre seg selv noen tjeneste, men jeg har ikke helt klart å få henne i rett sinnsstemning. Hun har gira seg veldig opp når hun vet vi skal trene og da er det vanskelig å være innlæringen av et rolig søk.

Etsy må jeg tenke litt annerledes enn med Snap. Hun er så kul, men å lære inn øvelser som krever veldig ro i starten (som avstand og neseprøve) er noe jeg må venne meg til at må gjøres litt annerledes. Så de store tankene gikk i hvordan få sendt henne på et søk uten at hun går opp i energinivå? Løsningen ble så enkel som å alltid la pinnene ligge ute på stuegulvet, ha godbiter i lomma og om hun vandret rundt på gulvet gikk jeg bare rolig bort og ledet henne over på å søke på pinnene ved å peke rolig bort på de. Belønte søket rolig og så ferdig. Fra dette har jeg bygd opp fra ett søk, til to søk til nå kanskje 7 søk på rad. Kurven har gått ekstremt bratt oppover når jeg først knakk den koden.

I dag hadde vi første økt igjen hvor jeg la ut pinnene mens hun så på/gikk rundt med meg. Flink var hun også! Søket er litt rotete, og hun begynte å markere på noen feile pinner mens hun søkte, men dette er magien med frysmarkering. Hadde jeg nå ikke lagt på frysmarkering og hun skulle plukke så hadde det blitt veldig mange feil som hadde økt energinivået hennes. Med frysmarkering kan jeg bare overse feilmarkeringene og hun kan selv lære at å jukse gir ingen uttelling. Min erfaring er også at med apportdelen så kan de bli så opphengt i at de skal plukke at om de blir høye eller søker veldig lenge så skjer det fort at de bare plukker en i full fart for de må jo komme inn med en. Så å lære hunden å ha is i magen i søket, og utfordre søket med f.eks kjeder o.l før jeg legger på apport er jeg personlig veldig glad i!

 

 

2020 ble ikke som planlagt

2020 skulle være min og Snap sin første uttakssesong. Ikke at jeg hadde forventninger om noe, men gå de store stevnene for at jeg skal få trent mine nerver der og. Også er det ganske stas da, faktisk gå uttak! Nå kom Covid-19 og ødela det for alle, men vår sesong har blitt litt ekstra ødelagt.

Det hele startet så tidlig som 1.januar hvor Snap begynte å halte. Det vekslet litt av og på, og jeg bestilte en time til veterinær. Det som er vanskelig med Snap er at han har steinansikt når det kommer til smerte hos veterinær. Utenfor var han stokk halt, og i det vi kommer inn døra går han på alle fire beina og gir ingen utslag på mønstring. Nå hadde jeg mange filmer, selv fra bare minutter tidligere som viste at han egentlig er veldig halt. Men beskjeden fra veterinær var at hen hadde ingen tro på at det var noe galt og sendte oss hjem med rimadyl og 2 uker hvile. En beslutning jeg helt klart var uenig i, da det for meg var veldig tydelig at dette ikke var vanlig halthet som ved en liten strekk eller vridning.

Så veien gikk videre til ortoped, hvor vi ved første undersøkelse fant en veldig vond tå. Selv hadde jeg sett at han hadde vondt i skuldre når han skulle legge seg og reise seg, men jeg gikk med på denne tåen fordi jeg helt tydelig så selv at den var vond. Så vi gikk til 3-4 uker til med hvile og rimadyl.

Det ble så vi akkurat rakk NKK Bø. Med en ukes rolig trening, og kun et par økter med løpeøvelser før så stilte vi til start. Jeg forventet ikke no perfeksjon, og det ble det heller ikke, men fy søren så bra vi hadde det i ringen sammen. Å gå i ringen med Snap er så vilt bra, uansett hvordan det går. Vi er et så utrolig bra team om jeg får si det selv, det samspillet vi har tror jeg ikke man får med hvilken som helst hund. Så etter denne runden i ringen kunne jeg ikke annet enn å glise fra øre til øre selvom resultatet ikke var stort å skryte av.

Vi fortsatte rolig aktivitet etter NKK Bø, men etter en uke var han halt igjen. Denne gangen verre enn første gang. Helt tydelig at det satt i skuldrene. Han fikk behandling av vet.kiro, som fant mye rusk på han (tydelig at han har gått og avlastet), også var det rett til ortoped igjen. Ultralyd av begge skuldrene viste at han hadde en fylling i bicepsseneskjeden i høyere skulder.
Så her sto jeg da, med drømmehunden i henda som har gått med vondt i så lang tid også har det vært det jeg har følt på meg hele veien. Hvorfor sa jeg ikke for to mnd siden at vi skulle sjekke skuldrene i samme slengen? Vi dro hjem igjen med rimadyl, ro og seneskade på papiret. I tillegg til at han i to omganger skulle få ACP-injeksjoner i skuldrene for å hjelpe det å lege fortere.

Heldigvis var ortopeden veldig klar på at seneskaden er fra traume, og den vonde tåa har nok fått seg et slag samtidig. Trolig har en løpt i full fart og så løpt i et tre med skulderen+labben eller lignende.

Etter mye ro og lang tid begynte vi rehabilitering med blant annet vanntredemølle. Han føltes så på riktig vei, mange uker siden jeg hadde sett tegn til smerte og ujevnheter. Dessverre ene dagen som vi kom til vanntredemølla ble han brått halt på bakbein. Dette har vært et lite uforklarlig mysterie siden. Ny tur til ortoped, masse prøver og røntget opp og ned over hele kroppen uten funn. Han har hatt utallige behandlinger av kroppen, og siste funn var en veldig dyp låsning mellom hoftekulen og sittebeinet, pluss en litt stram sene på innsiden av ene bakbeinet.

Så nå sitter vi her, krysser alt for at de “små” funnene i bakparten er grunnen. Han får svømme i korte økter, får gå mer og mer, og en del rehab-/styrkeøvelser. Han har mistet en god del mengder muskler som vi må få bygd opp igjen. Heldigvis, til tross alt og en veldig lang skadeperiode er Snap seg selv. Like glad og fornøyd med livet som alltid. Har begynt å trene en del spor og søk etter kong med han, så han fortsatt får brukt seg godt psykisk. Også får han være med på alt som skjer, noe jeg tror han setter stor pris på. Nå om dagen føles han veldig bra, og jeg håper det fortsetter sånn. At han kan lege seg skadefri og kan trenes opp til den aktive brukshunden han er!

Etsy ett år!

Som tiden flyr! Etsy ble ett år 10.juni. Mye hund i en veldig liten kropp, selvom hun utrolig nok har bikket 18,5kg. Dags dato er hun 50,8cm høy og 49cm lang.

Etsy har fått mye tid, vi har selvfølgelig trent men mindre enn jeg f.eks gjorde med Snap. Hun hadde nok ikke hatt noen skade av å trene vesentlig mer, men av ulike årsaker har det ikke blitt sånn. Fra dag 1 har det vært veldig tydelig at Etsy er en hund det bor veldig mye i. Utømmelig med energi og kapasitet.

Mentalt så er hun en liten drøm. Hun er ekstremt på når det kommer til trening, men akkurat som man ønsker så har hun en enormt god avknapp utenfor trening. Alt er så ukomplisert med henne i hverdagen, og hun er typen som er deilig å ha med seg overalt.

I lydighetstrening er hun nok akkurat nå høyere enn mange andre goldner. Jeg elsker det så mye. For en vilt bra lydighetshund hun kan bli! Kapasiteten hennes føles utømmelig, men hun trenger tid for å samle seg. Det kan være en del stress i noen jaktgoldner, noe jeg personlig ikke ønsker i mine hunder. Det Etsy viser seg til å være nå er at hun har en enormt stor drive og energinivå, men hun er ikke stressa. Hun har hodet bra på plass, selvom hun er høy. Og jeg personlig synes det er helt perfekt! Snap er også typen som det virkelig ikke finnes stress i, han kan bli høy men det bikker ALDRI og han har aldri negativt stress (en av grunnene til at jeg mener han er en enormt bra hund). Dette virker det som at Etsy har arvet veldig bra til nå.

Denne våren har Etsy og jeg brukt på jaktkurs og trent en del jakt. Det er så gøy å se hvor naturlig og bra alt ligger i henne. Markerer naturlig veldig godt. Høy fart med god nese og utholdenhet i feltsøk.
4.Juli tok hun kvalifiseringsprøven, så nå er hun klar for å prøve seg på prøver når vi skulle være klare. Vi skulle gått WT 5.juli, men fordi hun har fått sin første løpetid så kunne hun dessverre ikke gå.

Når vi er klare for konkurransebanen vet jeg ikke, og kjenner at det har jeg ingen hast med. Vår største svakhet er impulskontroll, noe jeg ønsker kontroll på før vi starter. Hun har dårlig impulskontroll på bra vis, hun ønsker som regel alltid å jobbe og kan brått løpe i ruta, eller til en target osv. for håp om belønning. Etsy er overhodet ikke typen som stikker av eller løper avgårde i raptus mens vi trener, men hun ønsker så mye på en gang. Og null på ruta første konkurranse fordi hun tjuvstarter er uaktuelt, haha.

Slutten av Juni brukte vi hos Susanne og Kennel Gyldenrygg på kenneltreff med hele kullet til Etsy, med Lyti og Snap selvfølgelig. For noen kule og fine hunder hele gjengen er!
Helgen etter brukte vi på goldenfestivalen med Susanne, hvor Aiva ble beste dual unghund. Så stolt over denne ekvipasjen, og fine Snapvalpen!

Etsy er en så vilt søt hund, og ikke minst bra hund, som har boret seg langt inn i hjertet mitt. Snap og Etsy er en veldig fin duo og de har blitt ekstremt gode venner. Til nå er hun virkelig det jeg ønsket meg når jeg ville ha en til, og da en valp etter Snap.

Velkommen Etsy!

Hvem skulle tro at en golden skulle bli til to. Snap har gitt meg det beste av det beste jeg mener jeg kunne fått når jeg valgte å kjøpe meg jaktgolden. Han har frelst meg helt for denne siden av retrieveren.

Snap er en arbeidshund som elsker å please, men samtidig veldig selvstendig og sikker på seg selv. Han kan være høy, men aldri opplevd at det har bikket over i stress eller lignende. Uansett hvor høy han er så er hodet med han. Mentalt er hodet alltid på plass og han er dønn stabil. Dette liker jeg så ekstremt godt med denne hunden, og mener er en så ekstremt god egenskap. Nå har jeg sett mange jaktgoldener, fulgt med på mye ulike linjer osv. og Snap sine linjer og slekt er hunder jeg virkelig liker. Helt objektivt er Snap en hund jeg liker utrolig godt, føler han er den perfekte blanding av sine foreldre. Og det er en god grunn til at jeg ville ha den kombinasjonen, jeg har fått det jeg ønsket der.

Snap og Lyti, Siste kullet til Kennel Gyldenrygg

Snap har nå to kull etter seg, et hos Kennel Vassruggen og et hos Kennel Gyldenrygg. Som hannhundeier føler jeg meg helt ansvarlig for hva slags kull han får etter seg, og jeg sjekker opp tispene veldig nøye før jeg sier ja. Rett og slett fordi kombinasjonen skal være en kombinasjon jeg står 100% innafor og virkelig tror blir bra. Jeg ønsker å tilføre rasen noe jeg mener den trenger.
Fra kull nr 2 hos Kennel Gyldenrygg valgte jeg å ta en valp.

Såååå VELKOMMEN ETSY! Forrige søndag hentet jeg henne og hun tar verden med storm. Klin gal, biter hardt og synes hele livet er en lek. For en valp jeg har fått! Til nå er hun akkurat hva jeg håpet på med denne kombinasjonen 😍 Kan gi så mange grunner til at jeg valgte akkurat henne, men i tillegg sa magefølelsen min at det uten tvil var henne som skulle bli min.

Har ikke trent henne så mye til nå. Lært seg litt fot, navnet sitt og ellers har vi bare sett på verden. Besøkt et par haller, gått tur i lillestrøm, vært innom veterinærkontoret osv. Mye en liten valp skal oppleve for første gang. Er det en ting jeg kan si så er det at her går det fort. Halen, beina, hjernen, en skikkelig reser! Enormt førerfokusert er hun og, vet alltid hvor jeg er og ønsker å please. Tror ikke det finnes noen annen valp som kan bli så glad for et lite bra, og det helt naturlig. Tror hun kommer til å bli en knallgod konkurransehund! Vi skal ha det så mye gøy.

Gleder meg til reisen videre. Nyte valpetiden og bare la Etsy utvikle seg til den fine hunden hun skal bli. En skikkelig fin Snapdatter!

 

Debut i FCI 3

I dag har vi hatt offisiell debut i FCI 3! Føles helt vilt å ha tatt det steget til FCI 3, nå er vi liksom der for alltid. Her skal vi utvikles for å bli vårt beste.

Jeg har sett frem til og planlagt denne dagen lenge, og da sier det seg selv at det bygger seg opp litt forventninger. Og kan vell ikke si at det gikk helt som forventningene tilsa, men før jeg går inn på det må jeg gi meg et klapp på skulderen og prøve å leve på følelsen av at jeg hadde en hund med litt attitude som liker å være i ringen med meg. Det har ikke vært en selvfølge for oss, som jeg skrev en del om i forrige blogg “Å bygge motivasjon“. Han er behagelig å gå med, jeg kan for all del gjerne ta enda mer attitude og energi (!) men dette er bra. Og tenk at dette faktisk var en veldig dårlig dag også er han slik å gå med.

Dommeren som dømte har sett Snap noen ganger og dømt oss noen ganger og han sa til meg at selvom det karaktermessig ikke gikk så bra i dag så syntes han at hunden min ble mer og mer på og kul for hver gang han så han.

Det var en kul rekkefølge på øvelsene i dag, noe jeg liker svært godt. Kanskje ikke felles i midten av programmet, men det gikk helt greit. Var redd for at det skulle ha negativ påvirkning på siste delen for oss, men det hadde det på ingen måte.

Del 1
Ringen hvor alt som ikke pleier å skje skjedde. Han overrasket meg helt ekstremt, haha. Absolutt feil jeg ikke kunne forutsett da det ikke har skjedd før.

Avstand så fikk jeg dobbeltkommando på neddekket fra utgangsstilling og første moment. Litt sjokkerende den dobbeltkommandoen i neddekket, men første moment har skjedd før og vært et mønster vi har slitt med tidligere. Han satt ikke som han pleier i utgangsstilling, satt litt lenger unna meg o.l, føltes ikke likt. Så burde ikke godtatt denne og stilt meg opp på nytt, men det er å være etterpåklok.

Neseprøve var helt ok, men over hodet ikke bra. Han snuste en del på bakken mellom pinnene også, dette må bort! Tygde litt inn, men holdt i det han kom inn i utgangsstilling. Hold har vi trent en del på, men overhodet ikke der at den er sikker i kjeder så det er ikke noe jeg tenker på.

Innkalling så reagerte han ikke på stå-kommandoen min. Null reaksjon, og jeg forventet ikke det og var derfor veldig treg med å legge på en dobbelkommando. Innkallingen som er en så sikker øvelse for oss bare raknet helt. Og hva skjedde i innkomsten, han gikk rundt og sto bak meg og så seg rundt før han kom inn. Soleklar null 😂

Sirkus så var han helt ute på momentrutinen, så her skjedde liksom feilen. Han peilet seg inn bra, men under utlegg så begynte han å se seg rundt og på meg noe som han egentlig ikke skal. Dette ble med inn i utsendingen og han var litt ukonsentrert rundt. Men fart hele veien. På innkomsten så slapp han apporten i det han går inn i utgangsstilling (aldri skjedd før). Synes det i grunn var en greit fin øvelse, men så skjer det en stor feil rundt kjegla og inn i utgangsstilling.

Det høres kanskje ut som at han var helt ute i denne ringen, for det skjedde jo krise mye feil! Men samtidig så var han fin å gå med og føltes grei og med meg, ørene var bare ikke fungerende.

Del 2
Felles gikk som tenkt egentlig. 9,5 på sitten.
Neddekket i fellesdekken er et problem som vi jobber hardt med. Han låser seg litt og får verdens tregeste neddekk, så her ble det 7,5.

Del 3
Jeg tråkket over ekstremt på torsdag, så jeg gikk med skikkelig smerte og sleit med å klare å gå foten ok. Snap merket nok det, da jeg hvertfall selv føler at jeg ikke med en gange annerledes holdning enn jeg pleier. Foten er helt grei til å være Snap-fot, men vet vi kan mye bedre.

Ruta er jeg fornøyd med. Helt rett ut og rett i ruta. Dessverre havner han litt for langt bak i ruta, noe jeg ikke så fra mitt ståsted. Mye snusing i ruta og miste sitten i holdten, men ellers synes jeg det er en fin øvelse.

Apportdirigering er grei. Dårlig ut til kjegle og stå der men det er jeg 100% klar over. Har hatt skikkelig apportdirigeringsprosjekt nå og heist han ekstremt opp på apportene, noe som synes og jeg har ikke rukket å ta tak i utsendingen enda. Tygging og dårlig innkomst, men det er ikke sjokkerende.

Z’en starter med fin fin sitt, så går det bare nedover. Han hørte ikke på de to neste kommandoene så her ble det en klar null.

Det var MYE snusing i dag synes jeg. Dette må vekk! 😏

Det vanskelige i dag var rett og slett at han ikke hører etter. Han har vært sånn hele dagen, utenfor ringen og på tur også. Dagen var rett og slett bare feil og tror at uansett hvordan det hadde vært lagt opp og hvor jeg hadde gått så hadde det gått som det gikk. Neste gang vi tar vi det, for sjeldent jeg kjenner at han er sånn her samtidig som at det ikke er helt uvanlig. Det er sånn han blir på hans dårlige dager, da forsvinner ørene.

Kjenner jeg blir flau når det går som dette. Får lyst til å gjemme meg på premieutdelingen. Dette må jeg slutte med, frem med brystet og vær stolt av alt det bra vi har fått til. Har da ingenting å si for noen andre hvordan vi går.

2018 ble brukt til å bygge hund. Selvtillit, attitude og motivasjon i kjeder. Han har blitt så bra her! Så utrolig stolt over at vi i dag kan gå inn i ringen tre ganger med samme attitude og holdning hele veien. For 9 måneder gikk jeg mitt første stevne delt i to ringer med pause mellom og det gikk rett vest i del 2, han var umulig å få på. I dag går han det med all selvfølge.
Nå som jeg har fått en god kjedehund må han bli en god konkurransehund også. Her har jeg en liten jobb å gjøre. Poengene teller i konkurranse og de skal vi sanke mange av. Tankene mine er at det som mangler er litt mer seriøsitet i kjeder, det gjelder faktisk å høre etter og være skjerpa selvom det er kjede. Jeg har sluppet igjennom en del fordi jeg har skullet bygge hund for harde livet, og nå som hunden er bygd opp må han gjøre oppgavene sine skikkelig og. Ingen tvil om at kjeder skal være like gøy og givende som det er nå, men han kan ikke slappe av så mye i oppgavene sine. Kriteriene kan han jo, men så er de ikke inne i kjede på samme måte som de burde. Hør etter, vær på og ha det gøy!

FCI 3 er veldig vanskelig og uvant å gå som fører. Jeg gjør en hel haug av førerfeil! Det er mye mer firkantet enn de andre klassene, hva du gjør som fører og hvilken tid du har er helt annerledes. Her må jeg prøve meg litt frem og lære av mine feil tror jeg. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå riktig enda.

Nr 1 feil av meg er momentrutinene. De skal være raske og Snap må holde de. Jeg må lære meg å stille meg opp, si momentrutine i det jeg stiller meg opp og Snap må være på så han hører på den med en gang og holder den til jeg sier annet. Han har blitt litt dårlig på å holde de over tid nå i det siste så her må jeg ta tak i det igjen.

Tenk at debuten i FCI 3 er over. Jeg er fornøyd med hvordan han er å gå med i det store og hele, men øvelsesmessig var det over hodet ikke bra. Generalisering, konkurransetrening og litt seriøsitet til oppgavene må trenes på. Også må grunnferdigheter tas opp! Hold fast, utgangsstillinger, innkomster osv. I dag var stevnet på hjemmebane, men det hadde ingen verdens til å si. Er helt sikker på at det hadde gått 100% likt et helt annet sted.

Motivert for at året 2019 skal bli året hvor vi blir en GOD konkurranseekvipasje!

Å bygge motivasjon

Hippie var en hund som krevde mye motivasjonstrening. All trening måtte handle om å bygge motivasjon, gjorde det ikke det så var hun høyst sannsynlig mest interessert i å stikke til skogs etter noen brødskiver eller kattemøkk neste trening.

Hunder er ekstremt ulike, og når jeg fikk Snap som var en hund med naturlig arbeidslyst og ønske om å være med meg så glemte jeg automatisk litt av all denne jobben jeg la i Hippie hver eneste trening. Ble rett og slett skikkelig bortskjemt med at jeg hadde en hund som elsket tørrfôr, ble høyere av kriterier og uansett så ville han bare være med meg og ikke stikke noe annet sted. Men selvom man har denne hunden på trening så skal det funke i konkurransesituasjon. Noe Snap absolutt gjorde! Han gjorde det 2-3 stevner før det bare gikk nedover.

Det er et nøkkelstikkord som var på plass på trening og ikke i konkurransesituasjon, MOTIVASJON. Å bygge en god konkurransehund krever veldig mye mer enn å bygge en god treningshund. Kjedetrening er selvfølgelig viktig, men for at kjedetreningen skal ha den effekten det må for at hunden skal fungere i konkurransesituasjon så må det bygges motivasjon til å gå kjeder. Jeg personlig bygger dette med gode belønninger.

Belønningen betyr så ekstremt mye mer bare godbit eller en ball. Belønninger bygger teamfølelse, vi skal ha det kult sammen. Jeg kan planlegge en kjede som jeg velger at skal ende i f.eks en boksmat. Da kan man velge to typer belønning; gi hunden boksmaten på bakken, se på at den spiser og så ferdig. Dette er en type belønning hvor hunden får noe godt men det bygger ikke noe ekstremt samarbeid, ja for det er nettopp det gode belønninger kan bygge.
For å bygge mye motivasjon, lagfølelse og samarbeid er det viktig å være sammen om belønningene. Det er stor forskjell på å sette boksmaten på bakken og å løpe, leke og heise seg opp sammen med hunden med boksmaten. Hunden skal jobbe gjennom kjeden med glede og forventning fordi jo lenger den går jo kulere skal vi ha det SAMMEN etterpå. Vi har det kult sammen, med en boksmat eller ekstrem lek, men vi gjør det sammen.

Personlig føler jeg at det kan sammenlignes litt med å trene i en gruppe. Det finnes blant annet to typer treningsgrupper; de som ser på hverandre og sier at det var bra eller ikke – punktum, også har en de treningsgruppene som virkelig heier på hverandre, pusher hverandre og lager heidundranes lagstemning. Jeg er så ekstremt heldig at jeg er en del av en treningsgruppe av typen sistnevnte, og det gir et ekstremt rush i hele kroppen å trene sammen når alle heier så hardt på deg når du gjør no bra. Samme vil jeg ha i hundetreningen min. Når Snap gjør noe bra kan jeg velge mellom å si at det var bra og gi en godbit, eller så kan jeg velge å heie så hardt på han at jeg gir han det rushet jeg får når mine treningskamerater heier på meg. Jeg og Snap er et TEAM, akkurat som vi som treningsgruppe er et TEAM. Det skal gi motivasjon og rush i kroppen.

Selv de høyeste hundene på trening kan gå i kjelleren på konkurranse. Dette handler som oftest om nettopp dette med at motivasjonen til kjeder og konkurransesetting som ikke er bygd høy nok. Jeg gikk på denne smellen med Snap, og tok et skikkelig tak i det. Hunden må få uttelling for jobben den gjør, og ingen tvil om at det da må være forskjell på belønningen om hunden har gått ti meter fot eller ti øvelser som har tatt 15minutter. Disse belønningene kan gis på så ekstremt mange forskjellige måter, alt ut i fra hva som passer hund og fører, men en ting er sikkert og det er at om hunden ikke har mer motivasjon til å gå kjede neste gang så har belønningen vært for dårlig.

Det som er så innmari kult når man klarer å legge nok i belønningene, bygge det rushet av motivasjon hos hunden så blir konkurransesituasjon så ekstremt gøy! Jeg avsluttet 2017 og startet 2018 med et ekstremt kjedeprosjekt som gikk på nettopp dette å bygge motivasjon med gode belønninger mellom meg og Snap, vi skulle ha fest hver eneste trening med leker, mat og sosial belønninger, SAMMEN! For en uttelling det har gjort, føles helt utrolig. I dag har jeg en hund som går seg høyere og høyere i kjeder. Har ikke testet han alt for mye i konkurransesituasjon løpet av 2018, men noe har det blitt og det har føltes så ekstremt bra. Jeg går ikke lenger inn i ringen med et håp om at vi skal klare å gå gjennom det med en ok følesle, eller ender med å dra han rundt med meg i ringen. Jeg går inn i ringen med selvsikkerhet, for Snap og jeg er så ekstremt kule når vi går inn, hunden min har ATTITUDE og elsker å gjøre dette sammen med meg. Så vil man alltid møte på tyngre dager, men dette er et så vilt viktig utgangspunkt for at konkurransesituasjon i det hele tatt skal fungere og være noe vi har lyst til å gjøre sammen.

Foto: Maren Teien Rørvik 

Nå legger jeg veldig vekt på denne motivasjonsbyggingen sammen med kjedetrening og konkurransesiutasjon, det er fordi det er her det som regel blir gjennomskuet at det ikke er bra nok. Men min erfaring er at i tillegg til å få en hund som er bedre på konkurranse så bygger det ekstrem attitude i hunden. Mestringsfølelse og kulhet. Jeg vil at jeg og min hund alltid skal være sammen om belønningene, også er det forskjell på hvor lenge og hvor mye belønningene inneholder ut i fra hva hunden har utført.

Snap er en kriteriehund. Jeg setter kriterier i alle momenter, nettopp fordi jeg tror det da er mye lettere å være hund. Gjør han momentet for dårlig vet han det godt selv fordi han kan kriteriene. Med gode belønninger og høy motivasjon hos hunden har hvertfall jeg en hund som tåler høyere feillingsprosent de gangene det skjer uventet, og en hund det er lettere å holde kriterier på fordi det gir han uttelling. Utellingen er ikke i hovedsak fordi at om han gjør feil så uteblir belønningen, men fordi at når han gjør rett så har vi det så ekstremt kult sammen.

Jeg personlig er ganske dårlig til å belønne når jeg trener med nye mennesker. Klarer ikke komme ut av skallet mitt og blir veldig kjedelig i belønningene. Jeg blir den personen som gir hunden godbiter uten å skryte av han hemningsløst, og leker med han uten at vi leker sammen. En helg hvor jeg trener med nye mennesker så begynner Snap veldig bra med høy motivasjon og blir som regel dårligere og dårligere løpet av helgen. Når jeg kommer hjem må jeg ha reparere med å bygge litt ekstra belønninger med lagfølese igjen, fordi jeg blir dårlig. Dette er ikke fordi Snap ikke jobber med meg uten gode belønninger eller at han ikke liker mat og leke, men det er fordi det ikke bygger noe oss i mellom. Belønningene bygger ikke positivt stress eller lagfølelse, han belønner seg på egenhånd og jeg står bare i andre enden.

Jeg har dratt meg så hardt i håret og tenkt at Snap var en hormonell hannhund på halvannet år, men det er bare tull. Alle stevneproblemer, alle problemer vi har hatt med teamfølelse i konkurranse, alle gangene jeg har villet gi opp LP, alt dette har stått på belønningene mine. Belønninger som ikke har bygd teamfølelse, hetset oss opp eller vært kule. I dag er det helt utenkelig, det er da alt LP handler om. Ha det kult SAMMEN. Kriterier og gode øvelser kommer på kjøpet av god trening som ender i gode belønninger. Det er ulikt hvor mye hets en hund trenger i belønningene sine, men enhver hund og fører trenger å kjenne på samarbeid og stjernefaktor, noe man får av motivasjon i begge parter.

Foto: Marie Balstad 

Det kan kanskje høres ut som at Snap har vært en hund som ikke ville jobbe med meg, men slik er det ikke. Konkurransesituasjon på den måten blir rett og slett tillært umotiverthet. De første stevnene gikk bra, så gikk det nedover for hvert stevne. Det er så ekstremt tydelig hva problemet er, bare vanskelig å se det når man står midt oppi det selv.

Hundesport er en lagsport, det er hunden + føreren, sammen som en ekvipasje. Belønningene skal handle om lagfølelse de også. Du og hunden, et lag som drar hverandre opp og gjør det kult å jobbe sammen.

Gode belønninger kan bety så mangt, for meg er det belønninger som øker mestringsfølelse, teamfølelse, øker sannsynligheten for rett og en kulere hund neste repetisjon. Selvfølgelig må man se på litt i det store bildet og når man driver med f.eks å bygge hund under kjeder, men i teorien vil jeg si at om hunden ikke er mer motivert og kul til neste repetisjon så har belønningen vært feil/for dårlig for hunden kontra hva det har kostet den å utføre oppgaven.

Mål for 2019

1.Januar og nytt år står for tur. Som alltid setter jeg meg noen mål for året, noen som SKAL nås og noen som jeg ønsker å nå men ikke prioriterer helt.

Først og fremst er det jo en del mål i lydigheten. Planen er å debutere i FCI 3 en gang i starten av året. Nå har jeg trent langt mindre i høst enn tanken var, men føler vi er klare for det uansett. Så året 2019 vil bli brukt på konkurransebanen i FCI 3 hvor målet er å bli litt stabile. Få stabile øvelser og kjenne at vi har kontroll i ringen.

Neddekket i fellesen i FCI 3 er det største problemet vi har akkurat nå, så det er ingen tvil om at skal bli fikset i år! Helst innen kort kort tid. Problemet er at han “låser” seg og får veldig seigt neddekk, noe som ikke har vært så lett å fikse som jeg skulle tro. Resten av sitten og dekken (med innkallingen) er fint. Så dette skal fikset! Vi gidder ikke miste masse poeng på en sånn unødvendig ting.

Jeg vil ha på plass sånne helhetlige ting i FCI-programmet. Jeg ønsker å ha neddekk med låste bakbein i alt utenom avstanden (fordi vi har avstand med låste frambein), her krever det at jeg trener mer stimuluskontroll og begynner å blande disse i kjeder. Har trent det mye, men ikke nok til å sette det i konkurranse, så det ønsker jeg å få på plass. Innkomstene må og fikses, jeg har ikke helt bestemt meg for når jeg vil ha inngang på venstre side og når jeg vil ha inngang rundt meg enda. Dette må jeg finne ut og begynne å trene på. En ting er sikkert og det er at i sirkusøvelsen skal han inn fra venstre når han tar venstre hinder og inn fra høyere når han tar høyere hinder.
Må også pirke på oppstillingene til øvelsene, her slurver han i kjeder. Setter seg for langt frem og ja, tuller med utgangsstillingen. Dette er kun på oppstilling til neste øvelse og ikke utgangsstillinger i øvelser. Så disse skal fikses.

I jakt ønsker jeg å gå en godkjent offisiell workingtest. I 2018 har vi gått en offisiell som ikke ble godkjent og to uoffisielle som ble godkjent, så føler absolutt at dette er noe vi burde få til da vi på en måte har klart det tidligere.
Ellers hadde det vært veldig gøy å få prøvd seg på en BK-prøve også, men da må jeg legge ned et skikkelig arbeid i foten først og ikke la han tulle den til. Rart hvordan fot er så “lett” i lydighet og så vanskelig i jakt (nei, egentlig ikke rart haha) 😂 Jeg begynte å virkelig trene den i høst og den ble ekstremt mye bedre, han holder logisk nok sine kriterier bra når jeg trener de og ikke slipper igjennom masse tull. Meeen så har jeg begynt å tulle det til igjen og ikke holde på kriteriene mine, så da sklir det ut. Så her er et lite slag til meg, nå må jeg skjerpe meg hehe.

Snap tror jeg hadde vært innmari god i bruks. Det har jeg sagt fra dag 1 og står fortsatt for. Som i jakten står det nok mer på førers evne og kunnskap enn hunden her. Så nå har jeg faktisk satt meg mål i å starte bruks i 2019! Det blir selvfølgelig D-bruks med spor. Rundering virker enormt gøy, men det har jeg rett og slett ikke tid til å holde ordentlig på med ved siden av alt det andre. Så nå skal vi begynne med spor og jeg håper vi kommer dit at vi er startklare i 2019. Dette er et mål jeg har lyst til å nå, men jeg starter ikke uten å ha troa på opprykk så enn så lenge vet jeg ikke om det blir mulig.

Blodspor skulle vi ut og gå prøve i i 2018, men det skjedde ikke da vi utrolig nok ikke har gått et eneste blodspor i år. Så nytt mål i 2019 får bli å gå en blodsporprøve! Et type mål jeg setter men som jeg ikke prioriterer.
Samme som at opprykk til elite i rally var mål i 2018, og det får fortsette å stå i 2019 for vi startet ikke en eneste rally-konkurranse i 2018 (han har opprykk til kl 2).

Ved siden av lydighet er det viktigste for meg friluftsliv. Trekke frisk luft, koble av og bare kose meg med Snap. Bygge relasjon ❤️ I det kommende året vil jeg uten tvil være mye mer ute, om det bare er å sitte i skogkanten eller langtur med telting.
Og igjen ønsker jeg å dra på tur til Lofoten løpet av 2019, og i år tror jeg faktisk det virkelig kan skje.

Styrken og utholdenheten skal opp hos oss begge. Jeg skal gå mer med sekk, noe det naturligvis blir når målet er å tilbringe enda mer tid i naturen. Sykkelen og skiene skal bli brukt enda mer, ikke bare i perioder men mer jevnt gjennom året. Snap ELSKER trekk og slik trening. Jeg har også lyst til å begynne å trekke litt kjetting med Snap, det tror jeg han hadde trivdes med og målet er mer enda mer styrke så det er perfekt!

Foto (og video) er en stor hobby for meg ved siden av hund og nå har jeg lyst til å bli flinkere til å faktisk bruke det. Blir fort at man bestemmer en photoshoot da og da eller tar med kamera når det skjer noe spesielt, men mer bilder fra vanlige turer, treningen og hendelser er noe jeg vil bli flinkere til. Det er så utrolig hyggelig å se tilbake på.

Vi skal gjøre 2019 til et bra år! Du och jag, Snap 🙊

Et år med utvikling

2018 er omtrent over og da er det vell på tide med en oppsummering av dette året også.

Først må jeg si at på konkurransebanen har Snap og jeg tatt en stor vending i 2018. Jeg gikk virkelig inn med kjede- og konkurransetrening som prosjekt på starten av året og målet om en grisegod attitude i konkurranseringen. Det føler jeg vi har fått til ganske bra. Tidligere føler jeg at det å gå i ringen har vært et stort arbeid for oss begge, mer enn det har vært sinnsykt gøy som det burde være. Vi startet året med to uoffisielle stevner som attituden bare var utrolig god på.

Det første offisielle stevnet var i april. Programmet var delt i to, noe jeg visste var en stor svakhet for oss. Del 1 gikk helt amazing, herregud han var så høy. Følte bare ut som at vi svevde! Del 2 var han dessverre helt off og jeg fikk han ikke på. Så dette ga med en wake-up call på hva vi måtte trene på. Dette har vi heldigvis fått rimelig god kontroll på nå.

I mai tok vi roadtrip til Ålesund med våre gode venner Juliane og Mocca. Veldig gøy å teste Snap på den måten med stevnesituasjon samtidig som vi var på roadtrip, utforsket nye steder og bodde på hotell. Null stress for en hund med den mentaliteten hans, haha.
Vi fikk en stygg opplevelse i fellesen med en hund som gikk bort til han og omtrent ville sloss mens vi var i skjul. Snap holdt oppgaven sin selvom den hunden sto og presset nesa si oppi ørene og rumpa hans. For en hund Snap er! Vi fikk fellesen på nytt og da lå han til en soleklar 10 med god attitude.
Programmet gikk han helt strålende og vi gikk til 286,5poeng, 1.plass og CHAMPIONAT.

I juli gikk vi et stevne til hvor attituden var supergod! Skjedde noen feil, som at han dro med seg rutebåndet og kjeglene inn i ruta og fikk da 0. Men så deilig følelse!

Siste kl 3 ble i oktober, men her var jeg så syk at jeg valgte å bryte halvveis, ble ikke rettferdig for Snap at jeg ikke klarte å gjøre min jobb. Snap gikk nydelig med bra attitude!

Ellers har vi også gått 3 uoffesielle stevner i FCI 3. Fått litt smaken på det og hvordan man må gå, det er en veldig annerledes følelse å være i ringen med hvordan dommerne kjører på osv forhold til de andre klassene. Så her har jeg rett og slett villet ha litt tid på meg. Snap har hatt fin attitude og gått veldig bra på alle disse også!

I 2018 har vi også vært så heldige å få være en del av talenttroppen i lydighet. Dette har vært lærerikt og spennende, og vi har fått muligheten til å gå for flere flinke instruktører som Marianne Forsell, Oili Huotari, Kjellaug Selsaas og Jessica Svanljung. Instruktører jeg kanskje ikke hadde fått mulighet til å gå for om det ikke var for troppen.

Etter sommeren begynte vi også på Elitesatsningskurs med Lotte Nordli som går over ett år, hvor vi skal ha fire samlinger og avslutte med et stevne. I skrivende stund er to av samlingene over og jeg gleder meg til fortsettelsen. Får virkelig et spark bak for å få tatt tak i de små og store problemene jeg kanskje aldri har orket helt å ta fatt i selv.

Vi er også så ekstremt heldige at vi har fått muligheten til å bli en del av Team Non-Stop. Bedre samarbeidspartner kunne jeg ikke ønsket meg. Utstyret til Non-stop er noe jeg alltid har brukt mye av og virkelig står innafor.

I mai startet vi for første gang workingtest i jakt. Det var veldig gøy og synes vi gjorde mye fint! Dessverre grunnet en veldig urutinert fører så dro vi på oss 0 på den ene posten. I høst har vi gått to uoffisielle workingtester hvor begge hadde vært godkjente prøver om det hadde vært offisielt.

Vi har også gått alle de syv cupkveldene med jaktcup hos retrieverklubben avd Oslo med det jeg vil si er bare fine poeng. Lært utrolig mye av det.

Kurs med Oliver Kiraly ble det også i år. Det var virkelig spennende og lærerikt. Jeg kan ikke akkurat mye om jakt, men tror jeg har en ganske god hund så burde absolutt prioritere den mer.

Snap har vokst mye løpet av dette året. Litt vanskelig å forstå hvor sent utviklet en jaktgolden hannhund faktisk er før man merker utviklingen selv. Jeg ser nå at når jeg trodde han var ganske “voksen” som to år så var han ikke klar i det hele tatt. Tid har han trengt. Nå begynner han å bli stor gutt, hihi. I 2019 blir han faktisk hele fire år, og kanskje voksen 🙊

Jeg elsker friluftsliv, fjellturer, ski og ja alt som kan gjøres ute i naturen med hund. Dessverre føler jeg at det har blitt litt for lite av det i år forhold til hva jeg ønsker, men heldigvis har det blitt en god god del. Og neste år skal det bli langt mer.

Året 2018 ble avsluttet med noen vellykkede paringer med SETJH(RDH) TQ Minninnewah´s Ina og Snap. Så alle fingre krysses for at vi et par måneder inn i 2019 kan ta i mot sunne og friske valper hos Kennel Vassruggen. Dette tror jeg blir en fin kombinasjon!
Personlig er jeg veldig glad for at Snap sin første paring og sitt forhåpentligvis første kull er hos Vassruggen. AnneCharlotte er svært seriøs og flink med mye erfaring. Ingen tvil om at jeg har lært mye disse dagene med henne og er veldig enig i hennes tanker rundt avl.

Som alltid må jeg avslutte med en kjærlighetserklæring til Snap. For en fantastisk hund jeg har, både objektivt og subjektivt sett. En hund som alltid vil være med og gjør alt med den største glede. Ikke bare liker jeg denne hunden på treningsbanen men han er så utrolig fantastisk i det hverdagslige, som turvenn, roadtripsvenn osv. En stabil og god hund.

Fra topp til bunn

I går, 14.april, gikk vi vårt første offisielle stevne i 2018! Programmet var delt i to, i to ulike ringer. Dette vet jeg at ikke er helt gull for meg og Snap. Var forberedt på at han ville være litt lavere i energinivået på del 2, men jeg fikk meg en liten overraskelse med å ikke få han på i det hele tatt.

Inn til felles var han skyhøy! Svevde i foten inn i ringen, lå knall i felles også svevde vi ut igjen. Akkurat slik svevde vi gjennom del 1 av programmet og. Del 1 besto av fot, L’en, innkalling og ruta. For hver øvelse så går han seg høyere og høyere, fy søren så goal! Nullet på ruta fordi han kom inn på foten lenge før jeg kalte han inn, men det er den diggeste nullen jeg har fått noen gang. Svevende hund!
Selvfølgelig en del rusk, spesielt på foten. Vi har ikke klart å lære oss å takle et sånt energinivå enda, da vi har utviklet oss til de siste månedene, så vi begge må lære oss å håndtere det.

Jeg klarte ikke helt å tenke mellom programmene fordi det ble så mye kortere pausetid enn jeg forventet. Derfor ble det full belønning etter del 1 og så inn i buret i 2 minutter før ut igjen. Når jeg tok han ut da var han helt i koma og jeg fikk han ikke på igjen. Når jeg tenker i ettertid burde jeg nok bare hatt han ute og trent litt de par minuttene, men det var ikke det som var planen og derfor klarte jeg ikke tenke på det der og da.

Del 2 gikk så dårlig. Helt utrolig å gå med den sinnsykt høye og svevende med virkelig du og jeg følelse i del 1, og 3 minutter senere går vi tidenes dårligste program hvor jeg ikke klarte å få han med meg i det hele tatt, null samarbeid. Prøvde virkelig å gire han opp, innenfor de rammene jeg kan i ringen. Fikk han ikke på, og vi var så utenfor. Vi begge gikk fra å være på den rosa skyen så høyt oppe til langt nedi grusen.

Filmen ser MYE bedre ut enn det føltes. Hva som skjedde med alle innkomstene vet jeg ikke, et tydelig tegn på at vi ikke var på jobb. Slapp neseprøvepinnen på veien inn. Og når jeg går ut av ringen pleier han å trykke veldig, men han trykket ikke halvparten så mye nå. Og det forteller meg en hel del om hvor ute han var.

Ingen tvil om at vi må trene på dette med delt program! Del 2 velger jeg å legge til side og ikke tenke mer på, for vi er ikke der. En ting er å gå et dårlig program, men vi var overhodet ikke på nett sammen. Ikke veldig godt samarbeid nei, så vi tar med oss del 1 og den fantastiske følelsen.

Det er litt deilig å tenke på at det sto på det at jeg ikke fikk han på i det hele tatt. Fordi det føles nesten bedre at det var så dårlig at vi ikke var sammen at all, enn at han hadde vært på jobb men vært veldig slækk (som han var før). Hadde vi kjørt hele programmet i ett så tror jeg han hadde blitt så høy etterhvert at han hadde nesten gått ut av sitt gode skinn! Får helt gåsehud av den tanken.

Oppvarmingsrutine står også på planen. Jeg må finne en god rutine som passer oss, for nå er jeg veldig usikker på hva som egentlig er best for oss.

Har en super plan fremover etter dette stevnet. Det ga en god pekepinn. De to uoffisielle og dette offisielle stevnet i år har lært meg så enormt mye om oss. Vi er i en stor utviklingsfase og selve øvelsene har dettet mye fra hverandre, men til gjengeld er energi og attitude virkelig på vei dit jeg vil ha det. Føles merkelig at vi virkelig kunne gå fra 100 til 0 på få minutter i går, men jeg er i full tro om at det er fordi Snap trodde han var helt ferdig og gikk inn i sitt “sovekoma” og ingen av oss klarte å få han ut av det. Det må trenes på! Neste gang vi går stevne med delt program skal vi naile det!

I går var også første gangen vi går på gress på flere mnd. Merket at det var mye lukter for han, så ekstremt fornøyd med at han over hodet ikke var på snusern! Virker som vi virkelig har fått kontroll på den delen, hvertfall over et halvt år siden han var veldig på snusern i ringen.

Veldig skuffet etter siste del i ringen i går, nå sitter jeg med en helt annen følelse. Utrolig glad for den første delen vi gjorde og glad for læringen del 2 kunne gi oss. Stevnesituasjon avslører virkelig hvor treningen har bristet, og det var tydelig at vi har gjort en utrolig bra jobb på kjedetreningen, men glemt det at programmet kan være delt.

Har bare en ting å si, og det er 🌟