Å bygge motivasjon

Hippie var en hund som krevde mye motivasjonstrening. All trening måtte handle om å bygge motivasjon, gjorde det ikke det så var hun høyst sannsynlig mest interessert i å stikke til skogs etter noen brødskiver eller kattemøkk neste trening.

Hunder er ekstremt ulike, og når jeg fikk Snap som var en hund med naturlig arbeidslyst og ønske om å være med meg så glemte jeg automatisk litt av all denne jobben jeg la i Hippie hver eneste trening. Ble rett og slett skikkelig bortskjemt med at jeg hadde en hund som elsket tørrfôr, ble høyere av kriterier og uansett så ville han bare være med meg og ikke stikke noe annet sted. Men selvom man har denne hunden på trening så skal det funke i konkurransesituasjon. Noe Snap absolutt gjorde! Han gjorde det 2-3 stevner før det bare gikk nedover.

Det er et nøkkelstikkord som var på plass på trening og ikke i konkurransesituasjon, MOTIVASJON. Å bygge en god konkurransehund krever veldig mye mer enn å bygge en god treningshund. Kjedetrening er selvfølgelig viktig, men for at kjedetreningen skal ha den effekten det må for at hunden skal fungere i konkurransesituasjon så må det bygges motivasjon til å gå kjeder. Jeg personlig bygger dette med gode belønninger.

Belønningen betyr så ekstremt mye mer bare godbit eller en ball. Belønninger bygger teamfølelse, vi skal ha det kult sammen. Jeg kan planlegge en kjede som jeg velger at skal ende i f.eks en boksmat. Da kan man velge to typer belønning; gi hunden boksmaten på bakken, se på at den spiser og så ferdig. Dette er en type belønning hvor hunden får noe godt men det bygger ikke noe ekstremt samarbeid, ja for det er nettopp det gode belønninger kan bygge.
For å bygge mye motivasjon, lagfølelse og samarbeid er det viktig å være sammen om belønningene. Det er stor forskjell på å sette boksmaten på bakken og å løpe, leke og heise seg opp sammen med hunden med boksmaten. Hunden skal jobbe gjennom kjeden med glede og forventning fordi jo lenger den går jo kulere skal vi ha det SAMMEN etterpå. Vi har det kult sammen, med en boksmat eller ekstrem lek, men vi gjør det sammen.

Personlig føler jeg at det kan sammenlignes litt med å trene i en gruppe. Det finnes blant annet to typer treningsgrupper; de som ser på hverandre og sier at det var bra eller ikke – punktum, også har en de treningsgruppene som virkelig heier på hverandre, pusher hverandre og lager heidundranes lagstemning. Jeg er så ekstremt heldig at jeg er en del av en treningsgruppe av typen sistnevnte, og det gir et ekstremt rush i hele kroppen å trene sammen når alle heier så hardt på deg når du gjør no bra. Samme vil jeg ha i hundetreningen min. Når Snap gjør noe bra kan jeg velge mellom å si at det var bra og gi en godbit, eller så kan jeg velge å heie så hardt på han at jeg gir han det rushet jeg får når mine treningskamerater heier på meg. Jeg og Snap er et TEAM, akkurat som vi som treningsgruppe er et TEAM. Det skal gi motivasjon og rush i kroppen.

Selv de høyeste hundene på trening kan gå i kjelleren på konkurranse. Dette handler som oftest om nettopp dette med at motivasjonen til kjeder og konkurransesetting som ikke er bygd høy nok. Jeg gikk på denne smellen med Snap, og tok et skikkelig tak i det. Hunden må få uttelling for jobben den gjør, og ingen tvil om at det da må være forskjell på belønningen om hunden har gått ti meter fot eller ti øvelser som har tatt 15minutter. Disse belønningene kan gis på så ekstremt mange forskjellige måter, alt ut i fra hva som passer hund og fører, men en ting er sikkert og det er at om hunden ikke har mer motivasjon til å gå kjede neste gang så har belønningen vært for dårlig.

Det som er så innmari kult når man klarer å legge nok i belønningene, bygge det rushet av motivasjon hos hunden så blir konkurransesituasjon så ekstremt gøy! Jeg avsluttet 2017 og startet 2018 med et ekstremt kjedeprosjekt som gikk på nettopp dette å bygge motivasjon med gode belønninger mellom meg og Snap, vi skulle ha fest hver eneste trening med leker, mat og sosial belønninger, SAMMEN! For en uttelling det har gjort, føles helt utrolig. I dag har jeg en hund som går seg høyere og høyere i kjeder. Har ikke testet han alt for mye i konkurransesituasjon løpet av 2018, men noe har det blitt og det har føltes så ekstremt bra. Jeg går ikke lenger inn i ringen med et håp om at vi skal klare å gå gjennom det med en ok følesle, eller ender med å dra han rundt med meg i ringen. Jeg går inn i ringen med selvsikkerhet, for Snap og jeg er så ekstremt kule når vi går inn, hunden min har ATTITUDE og elsker å gjøre dette sammen med meg. Så vil man alltid møte på tyngre dager, men dette er et så vilt viktig utgangspunkt for at konkurransesituasjon i det hele tatt skal fungere og være noe vi har lyst til å gjøre sammen.


Foto: Maren Teien Rørvik 

Nå legger jeg veldig vekt på denne motivasjonsbyggingen sammen med kjedetrening og konkurransesiutasjon, det er fordi det er her det som regel blir gjennomskuet at det ikke er bra nok. Men min erfaring er at i tillegg til å få en hund som er bedre på konkurranse så bygger det ekstrem attitude i hunden. Mestringsfølelse og kulhet. Jeg vil at jeg og min hund alltid skal være sammen om belønningene, også er det forskjell på hvor lenge og hvor mye belønningene inneholder ut i fra hva hunden har utført.

Snap er en kriteriehund. Jeg setter kriterier i alle momenter, nettopp fordi jeg tror det da er mye lettere å være hund. Gjør han momentet for dårlig vet han det godt selv fordi han kan kriteriene. Med gode belønninger og høy motivasjon hos hunden har hvertfall jeg en hund som tåler høyere feillingsprosent de gangene det skjer uventet, og en hund det er lettere å holde kriterier på fordi det gir han uttelling. Utellingen er ikke i hovedsak fordi at om han gjør feil så uteblir belønningen, men fordi at når han gjør rett så har vi det så ekstremt kult sammen.

Jeg personlig er ganske dårlig til å belønne når jeg trener med nye mennesker. Klarer ikke komme ut av skallet mitt og blir veldig kjedelig i belønningene. Jeg blir den personen som gir hunden godbiter uten å skryte av han hemningsløst, og leker med han uten at vi leker sammen. En helg hvor jeg trener med nye mennesker så begynner Snap veldig bra med høy motivasjon og blir som regel dårligere og dårligere løpet av helgen. Når jeg kommer hjem må jeg ha reparere med å bygge litt ekstra belønninger med lagfølese igjen, fordi jeg blir dårlig. Dette er ikke fordi Snap ikke jobber med meg uten gode belønninger eller at han ikke liker mat og leke, men det er fordi det ikke bygger noe oss i mellom. Belønningene bygger ikke positivt stress eller lagfølelse, han belønner seg på egenhånd og jeg står bare i andre enden.

Jeg har dratt meg så hardt i håret og tenkt at Snap var en hormonell hannhund på halvannet år, men det er bare tull. Alle stevneproblemer, alle problemer vi har hatt med teamfølelse i konkurranse, alle gangene jeg har villet gi opp LP, alt dette har stått på belønningene mine. Belønninger som ikke har bygd teamfølelse, hetset oss opp eller vært kule. I dag er det helt utenkelig, det er da alt LP handler om. Ha det kult SAMMEN. Kriterier og gode øvelser kommer på kjøpet av god trening som ender i gode belønninger. Det er ulikt hvor mye hets en hund trenger i belønningene sine, men enhver hund og fører trenger å kjenne på samarbeid og stjernefaktor, noe man får av motivasjon i begge parter.


Foto: Marie Balstad 

Det kan kanskje høres ut som at Snap har vært en hund som ikke ville jobbe med meg, men slik er det ikke. Konkurransesituasjon på den måten blir rett og slett tillært umotiverthet. De første stevnene gikk bra, så gikk det nedover for hvert stevne. Det er så ekstremt tydelig hva problemet er, bare vanskelig å se det når man står midt oppi det selv.

Hundesport er en lagsport, det er hunden + føreren, sammen som en ekvipasje. Belønningene skal handle om lagfølelse de også. Du og hunden, et lag som drar hverandre opp og gjør det kult å jobbe sammen.

Gode belønninger kan bety så mangt, for meg er det belønninger som øker mestringsfølelse, teamfølelse, øker sannsynligheten for rett og en kulere hund neste repetisjon. Selvfølgelig må man se på litt i det store bildet og når man driver med f.eks å bygge hund under kjeder, men i teorien vil jeg si at om hunden ikke er mer motivert og kul til neste repetisjon så har belønningen vært feil/for dårlig for hunden kontra hva det har kostet den å utføre oppgaven.

Mål for 2019

1.Januar og nytt år står for tur. Som alltid setter jeg meg noen mål for året, noen som SKAL nås og noen som jeg ønsker å nå men ikke prioriterer helt.

Først og fremst er det jo en del mål i lydigheten. Planen er å debutere i FCI 3 en gang i starten av året. Nå har jeg trent langt mindre i høst enn tanken var, men føler vi er klare for det uansett. Så året 2019 vil bli brukt på konkurransebanen i FCI 3 hvor målet er å bli litt stabile. Få stabile øvelser og kjenne at vi har kontroll i ringen.

Neddekket i fellesen i FCI 3 er det største problemet vi har akkurat nå, så det er ingen tvil om at skal bli fikset i år! Helst innen kort kort tid. Problemet er at han “låser” seg og får veldig seigt neddekk, noe som ikke har vært så lett å fikse som jeg skulle tro. Resten av sitten og dekken (med innkallingen) er fint. Så dette skal fikset! Vi gidder ikke miste masse poeng på en sånn unødvendig ting.

Jeg vil ha på plass sånne helhetlige ting i FCI-programmet. Jeg ønsker å ha neddekk med låste bakbein i alt utenom avstanden (fordi vi har avstand med låste frambein), her krever det at jeg trener mer stimuluskontroll og begynner å blande disse i kjeder. Har trent det mye, men ikke nok til å sette det i konkurranse, så det ønsker jeg å få på plass. Innkomstene må og fikses, jeg har ikke helt bestemt meg for når jeg vil ha inngang på venstre side og når jeg vil ha inngang rundt meg enda. Dette må jeg finne ut og begynne å trene på. En ting er sikkert og det er at i sirkusøvelsen skal han inn fra venstre når han tar venstre hinder og inn fra høyere når han tar høyere hinder.
Må også pirke på oppstillingene til øvelsene, her slurver han i kjeder. Setter seg for langt frem og ja, tuller med utgangsstillingen. Dette er kun på oppstilling til neste øvelse og ikke utgangsstillinger i øvelser. Så disse skal fikses.

I jakt ønsker jeg å gå en godkjent offisiell workingtest. I 2018 har vi gått en offisiell som ikke ble godkjent og to uoffisielle som ble godkjent, så føler absolutt at dette er noe vi burde få til da vi på en måte har klart det tidligere.
Ellers hadde det vært veldig gøy å få prøvd seg på en BK-prøve også, men da må jeg legge ned et skikkelig arbeid i foten først og ikke la han tulle den til. Rart hvordan fot er så “lett” i lydighet og så vanskelig i jakt (nei, egentlig ikke rart haha) 😂 Jeg begynte å virkelig trene den i høst og den ble ekstremt mye bedre, han holder logisk nok sine kriterier bra når jeg trener de og ikke slipper igjennom masse tull. Meeen så har jeg begynt å tulle det til igjen og ikke holde på kriteriene mine, så da sklir det ut. Så her er et lite slag til meg, nå må jeg skjerpe meg hehe.

Snap tror jeg hadde vært innmari god i bruks. Det har jeg sagt fra dag 1 og står fortsatt for. Som i jakten står det nok mer på førers evne og kunnskap enn hunden her. Så nå har jeg faktisk satt meg mål i å starte bruks i 2019! Det blir selvfølgelig D-bruks med spor. Rundering virker enormt gøy, men det har jeg rett og slett ikke tid til å holde ordentlig på med ved siden av alt det andre. Så nå skal vi begynne med spor og jeg håper vi kommer dit at vi er startklare i 2019. Dette er et mål jeg har lyst til å nå, men jeg starter ikke uten å ha troa på opprykk så enn så lenge vet jeg ikke om det blir mulig.

Blodspor skulle vi ut og gå prøve i i 2018, men det skjedde ikke da vi utrolig nok ikke har gått et eneste blodspor i år. Så nytt mål i 2019 får bli å gå en blodsporprøve! Et type mål jeg setter men som jeg ikke prioriterer.
Samme som at opprykk til elite i rally var mål i 2018, og det får fortsette å stå i 2019 for vi startet ikke en eneste rally-konkurranse i 2018 (han har opprykk til kl 2).

Ved siden av lydighet er det viktigste for meg friluftsliv. Trekke frisk luft, koble av og bare kose meg med Snap. Bygge relasjon ❤️ I det kommende året vil jeg uten tvil være mye mer ute, om det bare er å sitte i skogkanten eller langtur med telting.
Og igjen ønsker jeg å dra på tur til Lofoten løpet av 2019, og i år tror jeg faktisk det virkelig kan skje.

Styrken og utholdenheten skal opp hos oss begge. Jeg skal gå mer med sekk, noe det naturligvis blir når målet er å tilbringe enda mer tid i naturen. Sykkelen og skiene skal bli brukt enda mer, ikke bare i perioder men mer jevnt gjennom året. Snap ELSKER trekk og slik trening. Jeg har også lyst til å begynne å trekke litt kjetting med Snap, det tror jeg han hadde trivdes med og målet er mer enda mer styrke så det er perfekt!

Foto (og video) er en stor hobby for meg ved siden av hund og nå har jeg lyst til å bli flinkere til å faktisk bruke det. Blir fort at man bestemmer en photoshoot da og da eller tar med kamera når det skjer noe spesielt, men mer bilder fra vanlige turer, treningen og hendelser er noe jeg vil bli flinkere til. Det er så utrolig hyggelig å se tilbake på.

Vi skal gjøre 2019 til et bra år! Du och jag, Snap 🙊

Et år med utvikling

2018 er omtrent over og da er det vell på tide med en oppsummering av dette året også.

Først må jeg si at på konkurransebanen har Snap og jeg tatt en stor vending i 2018. Jeg gikk virkelig inn med kjede- og konkurransetrening som prosjekt på starten av året og målet om en grisegod attitude i konkurranseringen. Det føler jeg vi har fått til ganske bra. Tidligere føler jeg at det å gå i ringen har vært et stort arbeid for oss begge, mer enn det har vært sinnsykt gøy som det burde være. Vi startet året med to uoffisielle stevner som attituden bare var utrolig god på.

Det første offisielle stevnet var i april. Programmet var delt i to, noe jeg visste var en stor svakhet for oss. Del 1 gikk helt amazing, herregud han var så høy. Følte bare ut som at vi svevde! Del 2 var han dessverre helt off og jeg fikk han ikke på. Så dette ga med en wake-up call på hva vi måtte trene på. Dette har vi heldigvis fått rimelig god kontroll på nå.

I mai tok vi roadtrip til Ålesund med våre gode venner Juliane og Mocca. Veldig gøy å teste Snap på den måten med stevnesituasjon samtidig som vi var på roadtrip, utforsket nye steder og bodde på hotell. Null stress for en hund med den mentaliteten hans, haha.
Vi fikk en stygg opplevelse i fellesen med en hund som gikk bort til han og omtrent ville sloss mens vi var i skjul. Snap holdt oppgaven sin selvom den hunden sto og presset nesa si oppi ørene og rumpa hans. For en hund Snap er! Vi fikk fellesen på nytt og da lå han til en soleklar 10 med god attitude.
Programmet gikk han helt strålende og vi gikk til 286,5poeng, 1.plass og CHAMPIONAT.

I juli gikk vi et stevne til hvor attituden var supergod! Skjedde noen feil, som at han dro med seg rutebåndet og kjeglene inn i ruta og fikk da 0. Men så deilig følelse!

Siste kl 3 ble i oktober, men her var jeg så syk at jeg valgte å bryte halvveis, ble ikke rettferdig for Snap at jeg ikke klarte å gjøre min jobb. Snap gikk nydelig med bra attitude!

Ellers har vi også gått 3 uoffesielle stevner i FCI 3. Fått litt smaken på det og hvordan man må gå, det er en veldig annerledes følelse å være i ringen med hvordan dommerne kjører på osv forhold til de andre klassene. Så her har jeg rett og slett villet ha litt tid på meg. Snap har hatt fin attitude og gått veldig bra på alle disse også!

I 2018 har vi også vært så heldige å få være en del av talenttroppen i lydighet. Dette har vært lærerikt og spennende, og vi har fått muligheten til å gå for flere flinke instruktører som Marianne Forsell, Oili Huotari, Kjellaug Selsaas og Jessica Svanljung. Instruktører jeg kanskje ikke hadde fått mulighet til å gå for om det ikke var for troppen.

Etter sommeren begynte vi også på Elitesatsningskurs med Lotte Nordli som går over ett år, hvor vi skal ha fire samlinger og avslutte med et stevne. I skrivende stund er to av samlingene over og jeg gleder meg til fortsettelsen. Får virkelig et spark bak for å få tatt tak i de små og store problemene jeg kanskje aldri har orket helt å ta fatt i selv.

Vi er også så ekstremt heldige at vi har fått muligheten til å bli en del av Team Non-Stop. Bedre samarbeidspartner kunne jeg ikke ønsket meg. Utstyret til Non-stop er noe jeg alltid har brukt mye av og virkelig står innafor.

I mai startet vi for første gang workingtest i jakt. Det var veldig gøy og synes vi gjorde mye fint! Dessverre grunnet en veldig urutinert fører så dro vi på oss 0 på den ene posten. I høst har vi gått to uoffisielle workingtester hvor begge hadde vært godkjente prøver om det hadde vært offisielt.

Vi har også gått alle de syv cupkveldene med jaktcup hos retrieverklubben avd Oslo med det jeg vil si er bare fine poeng. Lært utrolig mye av det.

Kurs med Oliver Kiraly ble det også i år. Det var virkelig spennende og lærerikt. Jeg kan ikke akkurat mye om jakt, men tror jeg har en ganske god hund så burde absolutt prioritere den mer.

Snap har vokst mye løpet av dette året. Litt vanskelig å forstå hvor sent utviklet en jaktgolden hannhund faktisk er før man merker utviklingen selv. Jeg ser nå at når jeg trodde han var ganske “voksen” som to år så var han ikke klar i det hele tatt. Tid har han trengt. Nå begynner han å bli stor gutt, hihi. I 2019 blir han faktisk hele fire år, og kanskje voksen 🙊

Jeg elsker friluftsliv, fjellturer, ski og ja alt som kan gjøres ute i naturen med hund. Dessverre føler jeg at det har blitt litt for lite av det i år forhold til hva jeg ønsker, men heldigvis har det blitt en god god del. Og neste år skal det bli langt mer.

Året 2018 ble avsluttet med noen vellykkede paringer med SETJH(RDH) TQ Minninnewah´s Ina og Snap. Så alle fingre krysses for at vi et par måneder inn i 2019 kan ta i mot sunne og friske valper hos Kennel Vassruggen. Dette tror jeg blir en fin kombinasjon!
Personlig er jeg veldig glad for at Snap sin første paring og sitt forhåpentligvis første kull er hos Vassruggen. AnneCharlotte er svært seriøs og flink med mye erfaring. Ingen tvil om at jeg har lært mye disse dagene med henne og er veldig enig i hennes tanker rundt avl.

Som alltid må jeg avslutte med en kjærlighetserklæring til Snap. For en fantastisk hund jeg har, både objektivt og subjektivt sett. En hund som alltid vil være med og gjør alt med den største glede. Ikke bare liker jeg denne hunden på treningsbanen men han er så utrolig fantastisk i det hverdagslige, som turvenn, roadtripsvenn osv. En stabil og god hund.

Fra topp til bunn

I går, 14.april, gikk vi vårt første offisielle stevne i 2018! Programmet var delt i to, i to ulike ringer. Dette vet jeg at ikke er helt gull for meg og Snap. Var forberedt på at han ville være litt lavere i energinivået på del 2, men jeg fikk meg en liten overraskelse med å ikke få han på i det hele tatt.

Inn til felles var han skyhøy! Svevde i foten inn i ringen, lå knall i felles også svevde vi ut igjen. Akkurat slik svevde vi gjennom del 1 av programmet og. Del 1 besto av fot, L’en, innkalling og ruta. For hver øvelse så går han seg høyere og høyere, fy søren så goal! Nullet på ruta fordi han kom inn på foten lenge før jeg kalte han inn, men det er den diggeste nullen jeg har fått noen gang. Svevende hund!
Selvfølgelig en del rusk, spesielt på foten. Vi har ikke klart å lære oss å takle et sånt energinivå enda, da vi har utviklet oss til de siste månedene, så vi begge må lære oss å håndtere det.

Jeg klarte ikke helt å tenke mellom programmene fordi det ble så mye kortere pausetid enn jeg forventet. Derfor ble det full belønning etter del 1 og så inn i buret i 2 minutter før ut igjen. Når jeg tok han ut da var han helt i koma og jeg fikk han ikke på igjen. Når jeg tenker i ettertid burde jeg nok bare hatt han ute og trent litt de par minuttene, men det var ikke det som var planen og derfor klarte jeg ikke tenke på det der og da.

Del 2 gikk så dårlig. Helt utrolig å gå med den sinnsykt høye og svevende med virkelig du og jeg følelse i del 1, og 3 minutter senere går vi tidenes dårligste program hvor jeg ikke klarte å få han med meg i det hele tatt, null samarbeid. Prøvde virkelig å gire han opp, innenfor de rammene jeg kan i ringen. Fikk han ikke på, og vi var så utenfor. Vi begge gikk fra å være på den rosa skyen så høyt oppe til langt nedi grusen.

Filmen ser MYE bedre ut enn det føltes. Hva som skjedde med alle innkomstene vet jeg ikke, et tydelig tegn på at vi ikke var på jobb. Slapp neseprøvepinnen på veien inn. Og når jeg går ut av ringen pleier han å trykke veldig, men han trykket ikke halvparten så mye nå. Og det forteller meg en hel del om hvor ute han var.

Ingen tvil om at vi må trene på dette med delt program! Del 2 velger jeg å legge til side og ikke tenke mer på, for vi er ikke der. En ting er å gå et dårlig program, men vi var overhodet ikke på nett sammen. Ikke veldig godt samarbeid nei, så vi tar med oss del 1 og den fantastiske følelsen.

Det er litt deilig å tenke på at det sto på det at jeg ikke fikk han på i det hele tatt. Fordi det føles nesten bedre at det var så dårlig at vi ikke var sammen at all, enn at han hadde vært på jobb men vært veldig slækk (som han var før). Hadde vi kjørt hele programmet i ett så tror jeg han hadde blitt så høy etterhvert at han hadde nesten gått ut av sitt gode skinn! Får helt gåsehud av den tanken.

Oppvarmingsrutine står også på planen. Jeg må finne en god rutine som passer oss, for nå er jeg veldig usikker på hva som egentlig er best for oss.

Har en super plan fremover etter dette stevnet. Det ga en god pekepinn. De to uoffisielle og dette offisielle stevnet i år har lært meg så enormt mye om oss. Vi er i en stor utviklingsfase og selve øvelsene har dettet mye fra hverandre, men til gjengeld er energi og attitude virkelig på vei dit jeg vil ha det. Føles merkelig at vi virkelig kunne gå fra 100 til 0 på få minutter i går, men jeg er i full tro om at det er fordi Snap trodde han var helt ferdig og gikk inn i sitt “sovekoma” og ingen av oss klarte å få han ut av det. Det må trenes på! Neste gang vi går stevne med delt program skal vi naile det!

I går var også første gangen vi går på gress på flere mnd. Merket at det var mye lukter for han, så ekstremt fornøyd med at han over hodet ikke var på snusern! Virker som vi virkelig har fått kontroll på den delen, hvertfall over et halvt år siden han var veldig på snusern i ringen.

Veldig skuffet etter siste del i ringen i går, nå sitter jeg med en helt annen følelse. Utrolig glad for den første delen vi gjorde og glad for læringen del 2 kunne gi oss. Stevnesituasjon avslører virkelig hvor treningen har bristet, og det var tydelig at vi har gjort en utrolig bra jobb på kjedetreningen, men glemt det at programmet kan være delt.

Har bare en ting å si, og det er 🌟

Progresjon i stevnesituasjon!

For en hund jeg har fått de siste månedene! Fokuset vårt siden starten av november har vært kjeder. Prøvd ulike metoder og en god blanding har gjort at han nå funker råbra.

Kjeder og utholdenhet har vært en liten utfordring på Snap. Veldig ofte har det funger bra, men det var fryktelig av og på. Og han var overhodet ikke den som gikk seg opp utover kjeden. På stevner gjorde han alle øvelsene rett, men uten trøkk og attitude. Jeg vil heller ha en hund som feiler litt men som går med en enormt glede og trøkk.

Siden januar har vi virkelig trent hardt på kjeding. Nesten gått minst en kjede hver eneste økt. At det skulle gå så fort å bygge han opp og lage en dødskul hund hadde jeg nesten ikke trodd. Det er noe annerledes jeg gjør når jeg gjør meg klar til en kjede, for da eksploderer han ut av buret og er SÅ på! Vil nesten si at kjeder har blitt vår styrke på trening, så bra er det!

Ved at han har blitt så høy i kjeder så dukker det opp en del feil jeg aldri har opplevd tidligere, nettopp fordi vi ikke er vandt til å kontrollere så mye energi. Love it!

Kjeder i stevnesituasjon blir selvfølgelig helt annerledes. Det er en situasjon Snap kjenner godt igjen og jeg er veldig nervøs. Tidligere stevner har han sagt klart og tydelig ifra om at jeg oppfører meg ekkelt, fordi han har distansert seg litt til meg om jeg har løst han ut. Isteden for å hoppe opp på meg han han gått en meter unna meg. Ikke rart stevnesituasjon blir vanskelig og ikke gøy da.

I mars har vi nå gått to uoffisielle stevner for å se hvordan det ligger ann i stevnesituasjon. 3.mars var vi i kongsberg, da hadde jeg en plan om å belønne med ball på kjegla til apportdirigering og å belønne en gang mellom øvelsene i siste halvdel. Jeg gikk inn ringen og forventet å miste han, men halvveis ut i foten innser jeg at Snap går som ei kule. Og sånn fortsatte det, ATTITUD og GLEDE! Mye rusk på øvelsene, men det kjenner jeg at har så ekstremt lite å si nå. Så utrolig deilig å gå med han! Skikkelig seier.
Jeg merket at han dalte litt de to siste øvelsene, fortsatt på men litt tyngre.

I går, 29.mars var det duket for ett nytt uoffisielt stevne. Denne gangen på hjemmebane i hallen til Stovner hundeklubb, men det har tidligere hatt svært lite å si. Konkurransesituasjon er konkurransesituasjon. Planen var ingen belønning i løpet av programmet, men gå gjennom hele programmet for å få sannheten på hvordan vi virkelig ligger ann. Jeg har aldri tidligere opplevd å kunne gå ett program og ikke merke at tiden går. Aldri forstått meg på de som sier at de bare kunne gått og gått programmet fordi det var så gøy og lett, men i går forsto jeg meg for første gang på det. Han dalte ingenting gjennom programmet. Litt av på foten, og det er nok fordi oppvarmingen ble helt feil for oss. Det som er så fantastisk med at jeg har begynt å løse ut mellom øvelsene er at han blir da helt med og nullstilt til neste øvelse.

Mye feil på øvelsene, men også veldig mye bra! Og skjer en del feil som er fullt og helt på min kappe + feil som ikke har dukket opp tidligere, så ikke veldig bekymret der.

Et lite pip når jeg gikk fra han på innkallingen og småpip i avstanden, i disse øvelsene var det rett og slett kun lyd som kostet oss 10eren. L’en begynte han å stoppe på kommandanten sin kommando, så det ble en stå isteden for sitt, pytt pytt.
Ruta kommanderte jeg stå for tidlig så han dro meg seg rutebåndet inn i ruta i ståen, og når jeg hadde lagt han ned reiste han seg igjen.
Apportdirigeringen ble for vanskelig med apporten liggende mellom inngangen og dommerbordet. Denne har jeg overtrent alt for lite, så det er min feil!
Slurvete opptak på apport over hinder.
Neseprøven har fint søk, men klarer ikke plukke opp pinnen ordentlig så han må ha tre grepskift før han har tak på den. Ingen tygg i innkomsten (💪🏻💪🏻😍🌟), men holder så godt at vi trenger like gjerne tre slipp-kommandoer for at han slipper den og.
Rundt kjegla vet jeg ikke helt hva som skjedde, han stoppen oppe ved den og så seg rundt, helt forvirra. Fullfører øvelsen, men foregikk noe rart i hodet hans der, haha.

Øvelsesmessig er det mye å fikse på, men fy søren så deilig å gå med han. Han gir meg gåsehud til tider. For en hund! For en jobb vi har gjort. Klapp på skulderen til både meg og Snap.
Jeg har til og med kunnet stoppe opp mellom øvelsene å snakke med dommer, høre på det kloke personen har å si og Snap er like klar for å være med til neste øvelse. Ofte er jeg ikke så interessert i å høre på det dommeren har å si om hva som er trekkgrunnlaget, for det ser jeg som regel selv. Men noen ganger har dommeren mye bra å si om selve øvelsen og hva som var bra, og det vil jeg veldig gjerne ha med meg, noe jeg ikke helt har fått tidligere.

Nå skal vi jobbe videre for å få han enda mer opp. Fjerne lyden hans som jeg har sluppet igjennom og latt utvikle seg mer (kanskje ikke det lureste jeg har gjort), og få øvelsene 100%. Den neste store jobben står på meg. Jeg blir så nervøs at jeg nesten ikke klarer å takle meg selv, så neste steg må bli å på et vis ta tak i min mentalitet på det der.

En god oppvarming som passer for oss må vi også få på plass. På trening har jeg ikke varmet opp til kjeder, bare tatt han rett ut av buret og kjørt kjede. Dette gjorde jeg på kongsberg og. Ikke helt med vilje, men var elendig på å beregne tid begge gangene jeg skulle inn i ringen. Kongsberg funket veldig bra, da hadde jeg han helt med meg fra første stund. Tok han vell ut også fikk han godbit rett før vi gikk over ringbådet.
På Stovner varmet jeg opp ett minutt med litt trening, og så gikk inn. Synes ikke det funket lite bra, da jeg ikke fikk han i det kjede-moduset fra start.
Tror jeg må trene inn en oppvarming. Ofte kan jeg ta han rett ut av buret og inn i ringen, men kan ikke ha en hund som er avhengig av det. Derfor må vi klare å gå bra fra start de gangene det ender med oppvarming av ulike uforutsette grunner også.

Det begynner å merkes at han har blitt litt eldre nå, får virkelig sett hvilket hund som lever i denne kroppen når hormonene avtar, og den hunden liker jeg! Så førerfokusert og fin han er, virkelig. Hormonene går i sving fortsatt, men mye mindre enn for et år siden.

For en hund jeg har sier jeg bare! 

Treningsstevne – Attitude!

På lørdag 3.mars gikk vi treningsstevne i regi av lydighetsnorge. Uansett hvordan stevne det er, eller trening foran andre, blir jeg utrolig nervøs. Jeg kjente dagene i forkant at jeg egentlig var mest redd for/forventet litt å få den følelsen vi har gått med de to siste stevnene i høst igjen. Ingen god følelse!

Snap har vært blitt helt rå å gå kjeder med på trening. Jeg har plukket ting litt fra hverandre, så jeg har sluppet gjennom litt slurv så lenge han er høy og på. Helt fantastisk har han blitt å gå med! Og målet er selvfølgelig å få frem det på trening.

Når jeg gikk inn på felles kjente jeg at vi var der. Pleier å miste han litt på ventingen mens det blir pratet på felles, så nå belønte jeg han etter å ha sittet en god stund. Tror aldri jeg har sett en så sjokka hund. Beste med treningsstevner er å få overrasket dem på den måten når de ikke forventer det!

Programmet var helt utrolig deilig å gå. I ringen svartner det ofte litt for meg, men jeg får glimt hvor jeg tenker klart 😅 Forventet å miste han i foten, halvveis inn i foten innså jeg plutselig at han henger jo på som en kule, akkurat som han pleier!

Resten av programmet fortsatte på samme måte. Snap gikk veldig bra! Mye pirk her og der, men han gikk med så energi, glede og attitude. Love it! På apportdirigering var planen å kaste ball over hodet ut til kjegla, og holdt meg til den planen. Resten belønte jeg et par ganger mellom øvelsene.

Apport over hinder holdt han apporten helt stramt, ikke noe tygging! Det har vært en lang vei å få til, og en lang vei igjen for å få det stabilt, men fy søren så digg! På neseprøven var det masse tygg, men lenge siden jeg har trent hold fast på den så det tar jeg ikke så tungt.

Dette var et stevne som ga en indikator på at treningen vi har gjort de siste månedene har gitt gode resultater! Mye riktig har vi gjort. For en godfølelse!

Vi avslutter en så sykt bra helg med å få vite at vi er blitt tatt ut på talenttroppen 2018. Utrolig spennende og gøy! Helt i ekstase, tenk at vi klarte det. For ett år 2018 skal bli!

Attitude og fart

Fokus i høst og til nå i 2018 har vært fart, energi og forventninger i treningen. Snap er en hund som alltid har jobbet godt for meg, men det koster mye for han å bruke muskler og løpe fort. Derfor har vi lagt vekt på at jeg vil ha mer galskap i treningen. Forventninger er en stor del av å bygge opp dette.

I hovedsak jobber vi i kjeder, men det har også gitt store forbedringer i treningen generelt. Han har blitt enormt mye bedre og er fryktelig gøy å trene om dagen. Vi begynte denne oppbyggingen med å bruke avstandsbelønning så han hadde noe å holde seg til, men nå er han like fin uten synes jeg. Ikke at vi er halvveis i jobben engang, for dette skal bli så bra at det fungerer like bra på stevner.

Snap blir tent av litt andre ting enn jeg kanskje hadde som plan i førsteomgang i kjeder. Planen min var å legge alle kriterier til side og kun gå etter galskap og engasjement. Dette gikk et par økter før han bare døde mer og mer. Jeg jobbet på, pushet det, økte belønningene osv. Men han døde helt i kjeder så fort vi begynte å gå. I sensommer/høst var han veldig bra i kjeder så måtte tenke tilbake på hva jeg gjorde annerledes, og det var rett og slett at jeg ikke feilet han men slapp alt igjennom. Gikk tilbake til denne metoden + bygge forventninger og etter en kjede med dette var han tilbake igjen!
Snap blir rett og slett utrolig giret og attituden flyr til tusen om jeg feiler han når han ikke følger med eller gir ordentlig. Bryter han og kjører hele kjeden fra start. Om han f.eks snuser på øvelse fire bryter jeg og kjører fra øvelse 1 igjen. For meg høres dette litt ut som noe som ville drept en hund som ikke er så god til å gi så veldig mye, men Snap blir så gira og klar av det! Etter at han blir brutt kan vi gå inn med en attitude som er enda bedre.

Jeg bryter han ikke på feil på små kriterier, men på ting som gjør at han ikke følger med. Som snus, om han ikke hører etter hvilken kommando som blir gitt så han gjetter feil, hvis han detter helt ut og ikke følger med osv. Sånn som på filmen under så feiler jeg han ikke på den enorme fremdriften i avstanden men at han faller ut og da snuser. Er det en ting jeg ser så er det at jeg endrer meg litt når jeg går inn for andre gang etter å ha feilet han, det må jeg legge fra meg. 100% nullstilt når vi går inn igjen.

Han har fått så mye fart og glede! Han er nok en ganske normal jaktgolden når det kommer til fart tror jeg, men det trengs mer og derfor jobber vi med det. På kjeden under er litt sånn han har blitt noen økter og det føles helt utrolig, se på den farten! 😍

Jeg har bestemt meg for å begynne å løse han ut mellom øvelsene. Målet har egentlig alltid vært å gå uten å løse ut mellom, men jeg har sett at jeg har måttet ty til den nødløsningen på stevner flere ganger og da blir han veldig skuffet når å løses ut alltid betyr belønning også gjør det plutselig ikke det. Jeg lærer mye om Snap på hver eneste trening, og jeg tror faktisk nå at å løse ut vil fungere mye bedre på han! Vi får se, skal hvertfall gå 100% inn for dette før jeg ser.
Hippie kunne jeg ikke løse ut mellom, da mistet hun all luft. Snap har jeg tenkt er lik for den teorien gir så mening for meg, men virker ikke som at han er den typen. Akkurat som at han blir trigget av å feiles i kjede, det føles helt rart da jeg normalt vil tenke motsatt utfall av det.

 

Foten til Snap har endret seg enormt mye det siste halvåret, både på godt og vondt. En del kriterier har nok falt vekk, han er litt lenger frem i posisjon blant annet. Men jeg elsker det, for han er så høy i foten nå! Han har alltid vært det, men langt høyere nå. Føles ut som han svever når vi går og den halen er helt fantastisk å se på. Real godfølelse hver gang vi går!

Kjenner jeg er enormt spent på hvordan vi vil utvikle oss i 2018!

Grunnferdigheter

Jeg bobler av treningsmotivasjon om dagen, det er så utrolig gøy! Vi er i en fase nå hvor jeg har begynt å ta tak i mye grunnferdigheter igjen. Det er i grunn mye nye grunnferdigheter, men jeg har bestemt meg for det fordi jeg tror det vil gi mye bedre flyt i et helt program.

Innganger
Først og fremst har jeg begynt å endre på inngangene til Snap. Vi har inngang rett på venstre side fra før, men jeg synes aldri disse har blitt noe bra. Det er alltid fart på inngangen som trekker oss ned i karakter og jeg har aldri fått det til å se bra ut på trening heller da han er så stor og klarer ikke koordinere det i galopp. Derfor har jeg begynt å prøve meg frem med inngang rundt meg. Til nå føles det utrolig mye bedre, men det krever også fart for at det skal se bra ut! Men her er det rett og slett bare intensitet som setter stopper for fart og ikke at han ikke klarer, så det er et mye bedre utgangspunkt!
Skal prøve meg frem og sette det litt inn i øvelser og se hva jeg liker best etter det.

Dekkmoment
Dette begynte jeg på i høst, men gjorde det aldri ordentlig før vi gikk inn i en treningspause. Nå er vi tilbake igjen! Tanken er å ha neddekk med låste bakben i noen øvelser og neddekk med låste framben i noen. Til nå er egentlig planen neddekk med låste framben kun i avstanden og resten med låste bakben (innkalling, felles, o.l). Dette er rett og slett fordi jeg synes det ser MYE bedre ut, og det føles mye bedre! Men det krever mye stimuluskontroll fra Snap sin side, og dette er jo vårt svakeste punkt. Jeg må si det har blitt enormt mye bedre, men tar nok litt tid før dette er stevneklart. I går satte jeg det for første gang på lenge inn i en liten kjede. Oppsittet med låste bak har jeg ikke trent stort på på flere mnd så at han gjorde det rett (bare veldig tregt) er jeg utrolig fornøyd med!

En ting jeg ser vi virkelig må ta tak i er å låse blikket rett frem og. Han ser mot venstre på sitt u/marsjen når jeg går bak, og det har jeg sett han gjøre noen ganger nå så det må det bli slutt på! Han skal se rett frem, det ser smashing ut!

Tighte svinger
Jeg har trent på at Snap skal løpe rundt flere ganger. Hvis jeg sier “igjen” når han løper rundt så skal han løpe rundt igjen. Dette har vært for å legge forventning til at han skal flere ganger rundt og derfor lønner det seg å snu tight. Har bare trent dette på trær tidligere, og synes det har funket der men har da ikke fått sett det ordentlig i praksis. I går kjørte jeg det for første gang på kjegle i sirkus-øvelsen og det funket mye bedre enn jeg trodde! Filmen er i rett rekkefølge på repetisjonene, og synes det er mye bedre når vi har kjørt dobbel rundt.

Vi prøvde også å legge på inngangen rundt i sirkusen. Burde nok repetert det en gang før jeg ba han om det i øvelsen (dette med å høre etter og stimuluskontroll som sviktet igjen).

Hold fast
Et evig prosjekt, men vi MÅ bare få det til! Snap er skikkelig vanskelig på det der! Slækk i bittet! Akkurat når jeg tror vi er på vei mot noe rett så detter vi 10 steg tilbake. Jeg føler jeg har funnet en veldig bra metode, den beste til nå hvertfall. Jeg rapper ut gjenstanden på ene siden om han ikke holder ordentlig. Derfor har jeg kun brukt løsbitt eller neseprøve til nå. Til tider seg det ut som han har forstått poenget, men så er det akkurat som om han får tiks i kjeven 😅 Dette er nok et langt prosjekt, men vi SKAL få det til!
Snap har ikke vært så enkel på apporten fra start. Dummyer, metallapport o.l har gått mye lettere, men treapport og neseprøve (som også er tre) er vanskelig.

Forventninger og kjeder
Dette skal vi bli helt rå på! Jeg skal ha en hund som går med så mye energi og glede på stevner til slutt. Vi må bare finne litt knapper. Har prøvd oss frem litt med avstandsbelønning og det funker veldig bra. Også må jeg generelt bli bedre med å belønne med meg selv og heise opp, da blir alt så mye kulere! Føler vi er på en god start her, men det er langt igjen. Mange veier til mål og vi må rett og slett prøve oss litt frem. Men må si han har blitt mye mer gira og forventningsfull på trening generelt nå!

Vi er litt der at i kjeder gjelder ikke 100% presisjon så lenge han er kokko. Fordi jeg ikke vil dempe hans engasjement med pirk enda, skal la galskapen gro mer inn i han først.

Når vi har alle disse delene på plass tenker jeg at vi er godt på vei. Tror det vil gjøre enormt mye med flyt og helhetsinntrykk! Forventninger og kjeder er ikke en grunnferdighet, men et must for god stevneprestasjon. Snap er ikke en hund som har naturlig driv gjennom kjeder eller på stevner, så her har vi en stor jobb å gjøre for å få det til å funke skikkelig bra på bortebane. Når det gjør det blir dette så vilt bra!

Konkurranse og motivasjon

Snap er en veldig kul hund. Når vi trener og jobber sammen føler jeg det er veldig “oss to”. Uansett hva vi har begitt oss ut på av grener har vært det samme. Men akkurat på stevner synes jeg vi mister den, og det er så innmari vanskelig!

Jeg må si jeg synes dette med konkurransetrening er ganske vanskelig. Som jeg skrev i forje innlegg så er kjedetrening enormt individuelt fra hund til hund. Snap er en type som ikke har et naturlig driv for å gå lenge uten belønning, fordi å jobbe i lydigheten er over hodet ikke selvforsterkende for han (i jakt o.l er dette selvfølgelig en helt annen sak). Jeg kjenner folk med hunder som blir høyere for hver konkurranse de går fordi hundene vet belønning uteblir og folk som har hunder som daler mer og mer fordi de lærere seg at belønning uteblir. Snap er av typen sistnevnte.

Selv vet jeg at jeg ikke er den eneste som synes dette er vanskelig, selvom jeg vet helt oppriktig at Snap kunne vært en bedre konkurransehund i noen andres hender, men det er i grunn ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er samarbeid, og jeg og Snap er et realt team! Trene øvelser osv. er ingen sak, mens å få det til å funke på konkurranse er noe helt annet. Hippie var litt samme type som Snap når det kom til konkurranse og kjedetrening, nå har jeg prøvd en periode med Snap slik som jeg trente det med Hippie. Det har ikke gitt helt de resultatene jeg håpet, men skal uten tvil fortsette i lang lang tid. Bygge supergode forventninger er ikke gjort på 1 2 3.

Jeg tror faktisk at mye av problemet vårt hadde vært løst med et stevne hvor jeg kunne feile han og løpe ut av ringen og kjøre hele på nytt hadde gjort seg veldig. Dette har vi gjort litt på trening. F.eks om han slutter å følge med eller høre etter på øvelse 2, så er det tilbake på start og starte kjeden helt på nytt. Dette trigger Snap skikkelig, han kan bli råheit av det (positivt, ikke negativtstress el frustrasjon).

Akkurat nå kjenner jeg at jeg har mistet skikkelig motivasjonen for å konkurrere i LP, fordi det er ikke noe gøy når det ikke fungerer. Av alle våre stevner har jeg vell tre stevner hvor jeg har følt skikkelig på den “du och jag” følelsen. Der jeg står akkurat nå tror jeg 2018 blir et skikkelig treningsår, men med ekstremt lite konkurranse. Har så mange knapper vi må finne, og ikke minst real motivasjon!

Jeg liker å finne motivasjon i egne treningsvideoer, for da er det oss. Det er ikke noe vi ønsker å bli, vi vil ikke oppnå noe noen andre gjør eller lignende. Det er meg og Snap, helt usensurert. Det gir meg utrolig mye motivasjon å se på videoer hvor du ser Snap bare digger det. Attituden er på topp og han oser selvtillit. Det er gøy! Det er motivasjon!

Den videoen her er en av mine favoritter. Den er motivasjonsboost for meg! Elsker det! Se på den attituden til den hunden a:

Jeg elsker også denne gjennomkjøringen av en del av kl 3. Rett og slett fordi attituden og energien er så utrolig digg:

Også har vi det berømte klasse 2 stevnet i våres. Fy søren å jeg elsker det! Beste følelsen på stevne jeg har hatt. Da var det uten tvil oss to, og det var bare en lek å gå:

Også må jeg ta med foten og Z’en på den uoffisielle debuten i FCI 3. Igjen ikke for utførelsen, men for godfølelsen!

Jeg har så utrolig mye å se tilbake på som jeg bare elsker. Snap er en så forbanna kul hund! Kjente jeg ble skikkelig motivert av å bare skrive dette innlegget. Herregud så bra vi skal bli! Jeg har en tendens til å tenke at vi har dårlig tid, men hvordan har vi dårlig tid? Hunden er ikke tre år enda engang jo, livet har så vidt begynt. Vårt eventyr har så vidt begynt. Så utrolig gøy vår fremtid skal bli! Det er så vanvittig gøy når noe man har jobbet for løsner, det fikk meg til tårer på klasse 2 stevnet i våres. Gjett om vi skal ha det gjennombruddet igjen, og da skal det forbli så bra! Og tenk all den lærdommen jeg sitter med etter Snap allerede, som han har utviklet meg på så vilt mange måter.

Kjedetrening

Etter sommeren begynte jeg med et prosjekt med kjedetrening. Snap kan slutte å gi i en kjede, slutte og følge med. Gjetter på momenter og hva han skal. Han er en type hvor det må koste å gjøre slike feil, for hvis ikke retter han det ikke opp. Så så fort han gjorde en slik feil, f.eks slurvet på foten, tok feil moment i innkalling eller noe lignende som er en tydelig feil av at han ikke følger med så brøt jeg kjeden, løp tilbake til start og kjørte helt fra start på nytt. Dette ble han super peppet av + at han sluttet å slurve. Problemet med dette er at han VET at han ikke blir feilet på den måten i konkurranse. Med nok trening med dette hadde det uten tvil blitt bra og fungert i konkurranse etterhvert, men jeg ønsker at kjedetreningen min skal bygge på andre ting enn at det bare koster å gjøre feil (+ normale forventninger til god belønning selvfølgelig)

Det nye prosjektet er forventninger og avstansbelønning. Målet er å øke forventningene til meg og arbeid så vilt mye. Det jeg har lært om kjedetrening er at det er så enormt forskjellig fra hund til hund hvordan det må trenes og hvor ofte det må trenes. Hippie kjørte jeg minst en kjede med på hver eneste trening, og det var ikke før jeg begynte med det at hun begynte å fungere i konkurranse. Hun trengte enormt mye kjedetrening for å opprettholde motivasjon og forventning i kjeder. Men så har jeg hørt så veldig mange ganger at kjedetrening ikke er det viktigste, de fleste hunder går et program om man har belønt monter masse så de har forventning til de. Det sier jeg meg faktisk utrolig uenig i, for det kommer så ann på hund. Jeg har kun hatt hunder som ikke har noen motivasjon i seg selv for å jobbe for deg, dette må man bygge opp og fortjene. Så jeg tar på min egen kappe at jeg har kjedetrent altfor lite med Snap!

Jeg har kjørt mye kjeder de siste par ukene med avstandsbelønning og det beste man kan tenke seg å få å spise og lek. Forventningene har økt enormt. Jeg skrev for et par dager siden at etter øvelse en så føyk han opp i forvenintning og gikk så på resten, i dag var han enda bedre! Økt nr 3 og han er så på fra start. Å si at han er på blir feil, for det er så mye mer, en sånn veldig forventning.
Kjeden så slik ut:
– Rundt kjegle
– Innkalling (neddekken med låste bakben)
– Avstand (låste framben)
– Ruta (kastet ball når han var på vei ut)

Kanon! Blandet låste bak og frem, det gikk fint. De var ikke perfekte, det er fordi jeg har sluppet opp de kriteriene for å få han til å høre etter, men riktig bevegelsesmønster. På avstand var han så høy at han låste seg på oppsitt fra dekk, fikk ikke til stå. Derfor brøyt vi kjeden og kjørte på nytt. Han blir så høy! Han slurvet så vilt på foten i transportene fordi han var høy, det ELSKER jeg! Kriterier kan vi ta senere, nå er det forventninger. + at han klarte å blande låste bak og låste frem to ganger på rad uten belønning mellom!

Jeg hadde litt våtfor i skåla som avstandsbelønning. Han fikk ball over hodet i ruta, så versegod til skåla og så masse elgeavskjær hos meg. Til nå har jeg kjørt med den beste belønningen i skåla, men tenkte å prøve litt nytt i dag. Er ikke sikkert det kommer til å virke som jeg vil i det hele tatt, men tanken med det var at han kan bli gira på det i skåla men da bli enda mer gira på meg fordi jeg alltid har noe bedre enn skåla. Men samtidig går det litt motsatt av bruken på avstandsbelønning, så her må jeg prøve meg litt frem!

Mitt ønske er en hund som skal gira seg opp på at jeg gir fra meg belønningen. F.eks om jeg gir noen andre leken når jeg skal inn i ringen skal han gire seg opp på at han ser at en annen person får leken, i steden for å skjule at jeg gir fra meg leken til en annen skal han se det. Dette blir da en typ avstandsbelønning, bare at belønningen er hos en annen person.

Det er så spennende og gøy å jobbe forventninger. Hva definerer min hund som GODE belønninger? Dette skulle vi begynt på for lang lang tid siden, men nå er vi i gang og det gir SÅ resultater! Tar nok lang tid før dette funker bra på denne måten på stevner, når han er sliten osv. Men det er jo uten tvil målet.
Jeg synes han har blitt så utrolig mye mer på meg når vi trener. I trening, når jeg løser ut og i belønning!